Sommeren er her!

NTH-studenter vil huske eksamensperioden i mai som en tid med mye godt vær. Det samme er tilfelle her i Boston: nå nærmer vi oss avslutningen på semesteret, riktignok uten eksamen, men det er tilgjengjeld nok av prosjekter som skal leveres.
Og plutselig ble det full sommer, i helgen slo det til med over 30º C (eller nærmere 90 F), og det ble jo nesten for mye av det gode!
Takterassen er åpnet, og der ser det slik ut (måtte ha en is!):
Lørdag var en veldig rolig dag, Bernt virret rundt med en kamerat, mens Harald og Anders ruslet rundt i Boston. Vi snublet da over Volvo Ocean Race. Boston viste seg å være neste havn for dette racet, så vi fikk kost oss litt med å kikke på seilbåter og studere Volvo-utstilling.
Om kvelden var det kino på en kino vi fant med independent-movies (altså ikke Blockbusters). Her så vi Anvil! The story of Anvil!, en fantastisk dokumentarfilm om et par karer som startet hardrockbølgen på 80-tallet, men dessverre aldri ble noen suksess. Anbefales, også fo de som ikke liker musikken!
Søndag var det flere typer gruppearbeid og litt lesing.
Det ene gruppearbeidet hadde innlevering på tirsdag og presentasjon på tirsdag. Bernt og Anders (samt Thomas og Knut Olav) er nå ferdig med ett fag! Jippi!
Gutta hadde satset - legg merke til like T-skjorter:
Tema for prosjektet og foredraget var gummbelter til militære kjøretøy. Her er et bilde av et nyvulket gummibelte:

Vår 2.0

Sitter her og knotter sammen med min medmusketer og tenkte det var på sin plass med et par vårbilder fra over atlantern. Krokusen blomstrer og lerka kvitrer...mens vi, vi er på lesesalen (bortsett her en dag for 2-3 uker siden da vi smatt inn årets første utepils, trivelig).

Skjer det noe hos Musketerene?

Det er lenge siden bloggen har vært oppdatert - dette skyldes primært to forhold:

• studiene tar mye tid for tiden
• musketerene opplever ikke så mye spennende

eller kanskje tre forhold:

• vi har ikke tid eller overskudd til bloggskriving

Semesteret nærmer seg slutten, det er nå bare litt over tre uker igjen! Alle studenter opplever at de siste ukene er tøffe, vanligvis fordi man nærmer seg eksamen. Her er det prosjektoppgaver som tar knekken på oss! De siste dagene har vi jobbet fra tidlig morgen til sen kveld for å få ferdig en større oppgave som skal leveres torsdag eller fredag. Å få 4-5 personer til å enes om innholdet i en 20-30 siders rapport er meget tidkrevende.

I helgen var Bernt og Anders sammen med Knut Olav og Thomas på studietur til Drummondville i Canada. Vi fire har prosjekt med et artig firma i denne avkroken av en by. Vi dro nordover på søndag morgen og kom frem til Montreal hvor vi skulle overnatte. Heldigvis kom vi frem såpass tidlig at vi fikk sett litt på byen og nytt det flotte været på en uterestaurant i gamlebyen. Montreal er en "fransk by", i følge innbyggerne verdens nest største franske by. Byen er svært fransk! Det betyr naturligvis at det er mye god mat å få tak i.
Søndag spiste vi middag med to kolleger av Knut Olav. Trivelig å møte noen "nye" nordmenn!
Søndag kjørte vi til Drummondville (et veikryss med strip-malls) i et paddeflatt landskap. Vi fikke en fantastisk mottakelse på fabrikken vi skulle studere. Vi diskuterte innovasjon, produksjon etc.

Men så var det hjemturen da. Det er en 5- timers kjøretur fra Drummondville til Boston. Heldigvis gikk grensepasseringen greitt - selv om norske studenter i sin beste alder må sjekkes nøye!
Heldigvis hadde jeg fått udnerskrift i visumet mitt på at jeg er en reell student. Uten underskriften hadde jeg ikke kommet inn i USA igjen.
Til de frankofile: området vi besøkte er som sagt svært franske. De vi besøkte snakket godt engelsk, men lurte på om ikke vi snakket fransk. Jeg røpet at jeg hadde hatt fransk i ett år og da ble de ivrig så jeg dro de to eneste setningene jeg kan på fransk: Je ne parle pas français og Je ne comprends pas. Og fikk skryt for god uttale - synd jeg ikke kan mer fransk!

"Hyttebok"-bidrag

Dette er altså det nye innen hyttebøker o.l.; "Du er invitert til å bidra til bloggen til Anders@MIT". Men her kommer også en vanskelighet, for i hyttebøker er det gitt visse regler. Man skal skrive en god del om været, med veldig presise detaljer om hva man har foretatt seg, slik jeg har forstått det. I tillegg til å takke pent for seg. Det siste skal jeg selvsagt gjøre. Men gjelder andre regler for blogginnlegg? Jeg håper det, for jeg har ikke så lyst til å snakke om været, annet enn at det var svært varierende, og at man sikkert kan se bilder av det. Det er mye mer fristende å snakke om kjøleskap.

Kjøleskap sier mye om sine eiere og brukere. Om matvaner, selvsagt, men også om preferanser, livvstil, guilty pleasures og plikter (les: tomater). Og for å fortelle om vårt besøk hos de tre musketerer, er det smart å ta utgangspunkt i kjøleskapet som befant seg der, i 15. etasje. Avhengig av kjøleskapets innhold avgjøres hva som skal spises, men i dette kjøleskapets tilfelle dreier det seg mer om hvor ellers man skal spise. Rett etter ankomst og en rask visning av leilighetens viktigste fasiliteter, ble det bestemt at middagen vår fantes på Max & Dylan's, som lå rett rundt hjørnet. Maten var storartet, og kun for å holde meg våken, takket jeg ja til tilbud om dessert.

Morgenen etter kikket vi i kjøleskapet, og skjønte hvor landet lå. Men ikke maten. Bortsett fra drikkevarer og pålegg. Her ble det nok ikke laget mye mat, tenkte vi. Enda mamma hadde rapportert at disse musketerene var noen skikkelige kjøkkenhelter, og laget middager hjemme et par ganger i uken, om ikke annenhver dag. Vi hadde våre tvil allerede denne morgenen, og da vi senere var på supermarkedet Stop'n'Shop og tittet i handlekurven, ble det klart; her fantes ingen matlagingshensikter. Innkjøpet bestod av mer pålegg og enda flere drikkevarer. Og kveldens middag ble levert av Domino's, som for øvrig hadde den mest avanserte pizzabestillingstjenesten jeg noen gang har sett på verdensveven. Det må i rettferdighetens navn sies at alle de tre studentene jobbet med viktige oppgaver stort sett hele kvelden.

Iced coffee; rett og slett kun kald kaffe og isbiter @ Bruegger's Bagels

Neste morgen hedret de to besøkende gårsdagens handletur ved å steke egg og bacon. Dette nøt vi i en dis av stekefett, før vi luftet oss i noen fasjonable handlegater. Deretter strandet vi grunnet pøsregn i Harvards enorme bokhandel, og møtte pappa for å ta en sen lunsj på Bartley's. Burgerne her var både sagnomsuste og ufattelig mektige, men vi klarte likevel å bestille stedets berømte Frappe til dessert. Denne dagen klarte vi oss uten videre fôring, for å si det mildt. Selv heisturen ble et ork med så fulle mager.

Food court på MIT campusen

Videre må øvrige kulinariske opplevelser nevnes, blant annet Fajitas&'Ritas, American Joe's, Quincy Market Food Court og IHOP. En dag ble det til alt overmål servert pasta carbonara i leiligheten. (Pasta og müslivarianter var stort sett det tørrvareutvalget som fantes her.) Dette var svært vellykket, fordi alle hadde slitne føtter, og ingen orket enda en opplevelse av å kjennes som en fylt thanksgiving-kalkun. Riktignok ble maten servert uten tilbehør som salat, fordi dette ikke fantes i kjøleskapet. Jeg bemerket at jeg hadde observert noe tomatlignende i nederste skuff, noe som ble møtt med hånlig latter fra musketerene. Da vi sjekket kjøleskapet, fant vi tomater, men en dyne av grønn og hvit pels reduserte fristelsen betraktelig. Min mor påpekte senere at dette nok var de samme tomatene som hun hadde anskaffet i vinterferien, for seks uker siden. De endte i dunken, naturlig nok.

Quincy Market

IHOP Blueberry pancakes

Men vi klager overhodet ikke, for vi fortærte mye lekker mat, og var stadig vekk på randen av metthetskoma. Kjøleskapets innhold ble en riktig befrielse, vi var jo pent nødt til å spise ute. Prikken over i'en var et måtlid som kunne gjennomføres utendørs, på lekre Newbury Street. Innimellom all spisingen fikk vi også gjort en god del sightseeing og shopping, og Boston scoret høyt på alle meningsmålinger gjort blant de to turistene. Gjestfriheten i leiligheten var også upåklagelig, og lignende turer kan absolutt anbefales til de som har anledning! Og i ekte hyttebokstil takker jeg (på vegne av Joakim) for oss begge, samtidig som vi bekrefter at kjøleskapet med tilhørende livsstil falt meget godt i smak. Tusen takk for en strålende påskeferie! Her i huset gleder vi oss til å få hjem pappa, selv om han da helst må finne tilbake til en tilværelse av matlaging, husvask og personlig utkjøring og parkering av bil. Lykke til med siste del av studiene!
Hilsen Joakim og Ingrid

Mer om besøk fra Norge

Nå er det over midnatt og det er bare noen timer til Ingrid og Joakim setter seg på flyet hjem. Det har vært veldig hyggelig å ha besøk noen dager.
Fredagen startet med nydelig vær - jeg måtte på skolen på et gruppemøte kl 9, Ingrid og Joakim forlot også leiligheten, for Lucy skulle komme kl 9. Litt etter 11 møttes vi ved Charles River for å gå til Science Museum. Vi tenkte at fredag måtte være en ideel dag - da er det sikkert ingen andre som er på museum. Det var feil! Det yrte av folk, både skoleklasser og turister, vi fikk nesten ikke sitteplass i kafeen. Men vi ruslet da rundt og kikket. Og fikk med oss Lighting! et live show om elektrisitet hvor man får se verdens største(?) Van de Graaf generator i aksjon. Morsomt både med henblikk på fysikken som er spektakulær og som studie i hvordan de innfødte lar seg rive med når det er show på gang! Det manglet ikke entusiasme hos publikum, ikke hos foredragsholderen heller, selv om hun nok ikke hadde hatt vondt av et stemmebrukskurs.
Da vi ikke orket å rusle rundt på museet lenger var det tid for å kikke på bursdagpresang. Ingrid fyller 19 i slutten av april så det passet jo veldig godt å kikke etter gave fra pappa! Siden ønsket var kamera (mer presist: et lite speilrefleks) la vi turen innom min yndlingskamerabutikk : Bromfield Camera. En gammel familiedrevet butikk med svært hyggelig betjening. Vi forklarte ærendet og ekspeditøren (som iflg. nettsiden har 42 års erfaring) gikk i gang med småprat og salg.
Småprat: where are you from (hvordan i alle dager detekterer de umiddelbart at vi ikke er fra Boston???) etterfulgt av spørsmål om vær og klima i Norge samt skuffelse over at været er omtrent som i Boston.
Han mente forøvrig at Ingrid måtte være en "spoiled brat" som skulle få kamera av pappa og det hadde han jo kanskje rett i!
Han bommet først litt med å vise frem små, nette kameraer - også et rosa et (det falt ikke i smak...) Men så kom han frem med et Nikon Coolpix P80 - det var rette typen. Umiddelbar tenning! Det ble ikke kjøp her - vi dro hjem for å sjekke kameraer på internett og dille litt. Senere gikk vi laaaang tur (tildels i regnvær) til en annen fotoutikk for å kikke på alternativer. Deretter på Best Buy hvor kjøpet ble foretatt. Stor lykke!
Kvelden ble avsluttet med middag på American Joe - som utmerker seg med at det ikke er muzak!
En hyggelig dag!

Besøk fra Norge - historietime!

Lørdagen var etterlengtet for Anders - da kom datteren Ingrid og hennes kjæreste Joakim på besøk! De ble selvsagt hentet på flyplassen og som vanlig ble de tatt med på restaurant for å hjelpe til med preventiv JetLag-behandling. Harald ble også med på Max & Dylans, en utmerket restaurant i nabolaget.
Søndag dro vi først til J.F. Kennedy Library & Museum for å studere viktig etterkrigshistorie. Vi må ha vært tidlig ute for det var nesten ingen andre der. Museet var bra, selve bygget var en opplevelse og det var fantastisk utsikt til Boston Skyline. Det eneste er kanskje, som Ingrid påpekte, at museet er litt vel patriotisk. Og alt som er kontroversielt med Kennedyklanen glimrer med sitt fravær. Og det er fortjenestefullt at museet ikke utnytter attentatet på Kennedy i det hele tatt.
Etter museet var det tid for lunsj. Kafeen i museet var ikke bra, så vi dro på "Olive Garden" på South Bay Shopping Center. Ingrid var litt skeptisk til å spise på et kjøpesenter, men restauranten viste seg å være utmerket.
De besøkende var ikke helt fornøyde med innholdet i kjøleskapet så det måtte handles.
Til slutt ruslet vi rundt i sentrum i det fine vårværet slik at de unge skulle få et overblikk over sentrum.
Første instruktør mandag morgen startet dagen med å spørre om alle hadde nytt den første fine vårdagen på søndag og advarte om at det godt kunne hende at det blir den siste!

Vår!!

På søndag fikk vi en smakebit på hvordan Boston kan være på sitt best: Yrende parkliv, utepils på fortausrestauranter og årest solbrillekolleksjon på nestetipper. I slikt vær kan en ikke sitte inne sa alltid morra mi i barndommen (faktisk sier hun det fortsatt når jeg tenker meg om), så dermed bar det ut for å nyte solen og for å teste syvmilsstøvlene. Anders slagord "vi går gutter" ble utslagsgivende. Tok veien rett ut i Boylston Street og så bare det i vei rett vest!

Plutselig var gutten (Harald) i Back Bay Fens Park, eller bare Fens som de lokale sier. En hyggelig liten lomme i bybildet skulle vise seg, men ikke helt ferdig ryddet etter vinterens harde tak. Inniblant noen hemninsløst høye siv kunne en sågar høre både ender og gjess kakle i vei.

Veien gikk forbi Boston Museum of Fine Arts, men der har vi vært før så det ble enkelt forbigått. Men så kom Harald på at kona til proffen hadde nevnt at det skulle være en gammel villa ombygd til museum i nærheten som skulle være verd et besøk; Der var det; Isabella Stewart Gardner Museum. Flott villa og som flaks var så var det så kort til stengetid at dama bak skranken sa: "Nei, vet du hva, du skal få komme inn gratis. Det er bare åpent ca én time til." Men en time var godt nok for denne gutten! Inne var en imponerede samling av kunst samt et flott artium med sildrende fontener og sågar et par appelsintre. Huset med inventar var visst donert til byen tidlig på 1900-tallet av ei dame som helt klart hadde til salt i maten. Men på en betingelse: Ikke lov å flytte på noe!

Når en var så godt igang så var det bare å spasere videre! Vestover bar det. Og plutselig fant jeg en skilt:

Harvard Medical School og Dental School. Her var det virkelig flott. Nye bygg, strigla plener og mye marmor. Slett ikke dumt. I disse trakter har en studert i godt og vel 300-400 år, og det var tydlig mye stolthet i smågatene. Flittige studenter satt på benkene å leste, samt en kollokvie her og der. MIT har også sine sider, men for tiden er det mye byggeaktivitet så det blir liksom ikke det samme. Uansett; en Starbucks og så ventes snuta hjemover igjen. Snipp, snapp snute så var denne fortellingen ute...

Dagens lille gjettekonkurranse

I amerikanske byer er det mange høye bygninger. Disse får ofte navn (det gjør de jo i Norge også - Postgirobygget)

Vedlagt er bilde av en bygning som har et kallenavn: gjettekonkurransen er altså: Hva kalles uoffisielt bygningen på bildet under? (Det gis forøvrig ikke tilleggspoeng for å gjette at mannen i forgrunnen er forfatter av bloggen) Heller ikke er det poeng for å gjette hvem som tok bildet!

Things to learn at MIT - interesting factoids

Man lærer så mangt... her sitter jeg og leser et case (mer om det senere) om utfordringer innenfor mikrobølgematindustrien (noe av det morsomme med norsk er at man kan lage nye ord ved å kjede sammen gamle) og så kommer en artig liten historie om hvordan man fant opp mikrobølgeovnen (nytt kjedet ord - engelsk: microwave oven (to ord!))

Det hadde seg slik at man under og etter krigen var veldig opptatt av å forske på radarteknologi for forsvarsformål. Basis for en radar er en magnetron som lager mikrobølger. Den ble funnet opp i 1940.
I 1946 drev en ingeniør i Raytheon Company med testing av magnetron og så fikk han så lyst på sjokolade. Heldigvis hadde han med seg en. Men i lomma var det bare brun guffe (oversatt fra engelsk: gooey mess) Han fikk en mistanke om at dette skyldtes magnetronen og ikke kroppsvarmen i lomma. Her måtte det eksperimeteres: han fant ut at han kunne sjekke dette med noe få maiskorn som han la foran magnetronen. Til stor forbauselse poppet popcorn "over hele lab'en" (all over the lab) Hvordan noen få popcorn kan poppe over hele laben står det ikke noe om - kanskje det går mer på lengde enn mengde?

I 1947 kom man så med den første "Radar Range" - ikke så godt navn på norsk kanskje, bedre på engelsk hvor en komfyr heter "Range Cooker" el.l. Den kostet $5000 og ble ingen suksess, til gjengjeld var den 1,5 m høy og veide 360 kg. Men dette be det rettet på: i 1952 kom den første mikrobølgeovn for hjemmebruk til $1295, jeg syns det hadde vært dyrt selv i dag... Bernt er for øvrig en råtass på koking av grønnsaker i mikrobølgeovn!

Tilbake til dette med case: mye av undervisningen på MIT Sloan, og mange andre Business Schools er Case-basert. Dette betyr at vi får i oppgave å sette oss inn i et dokument som beskriver et virkelig eller fiktivt firma og en eller annen situasjon eller problemstilling de er i. Ofte er dette supplert med spørsmål som vi skal besvare. Neste time (eller class som det heter her) blir caset gjennomdebattert.
Enkelte ganger leser vi teori (artikler eller bøker) som beskriver situasjon eller løsning i caset.
Mange case inneholder bakgrunnsinformasjon om teknologi, marked eller firma som omhandles i caset. Noen ganger er det både vanskelig og/eller kjedelig, men enkelte ganger snubler man altså over artige fakta.
Andre case kan være i flere deler - hvor man først leser en del hvor man så skal analysere seg frem til hvordan et problem skal løses, så kommer en ny del som gir mer info, mer analyse etc.
Det er en ganske artig læringsform.

Siste informasjon i denne sammenheng er det lille ordet i overskriften: factoid. Dette er et lite ord som første gang ble brukt av Norman Mailer i en Marilyn Monroe-biorgrafi i 1973. Ordet beskriver forestillinger som er falske, men fremstår/presenteres som sanne. Men de kan også bety en ubetydelig men sann informasjon. Egentlig er vel kanskje informasjonen om førstegangs bruk av ordet også en factiod? Et morsomt ord uansett - og det mangler på norsk. Iflg. Wikipedia finnes det på svensk - Faktoid - det var jo fantasifullt!

Besøk!

I forrige uke var fri-uke (Spring Break på utenlandsk). Mens Anders og Bernt kjørte skia sine i San Francisco, fikk den siste musketeren besøk av samboer'n sin Mari. Det var et perfekt gjensyn som ble feiret i tre byer til ende.


I første omgang besøkte vi en tante av Mari i New Jersey noen dager, fikk med oss en kurvballkamp mellom New Jersey Nets og Miami Heat samt en familiebursdag hos Mari's kusine. Ikke bare var Mari kommet flyvende over Atlanteren, men hennes søster og svoger var også på plass med deres to (rampe)gutter. Tilsammen sørget dette for et hyggelig familiegjensyn med høy steming og trivelig ramme.

Gutta: Jostein og Tobias, neste like som to dråper vann.


Deretter gikk turen tilbake til Boston hvor det selvsagt ble rundtur på MIT, lett spasering rundt i Boston by og show! Dirty Dancing i Boston Opera som ligger beleilig til ett kvartal rett bak Casa Del Musketeros; flott forestilling med selvsagt mye dans...noe damene vet å verdsette. Og selvsagt den klassiske replikken til Patrick Swayze; "Nobody puts Baby in a corner" avsluttet det hele. Dagen derpå hadde vi kjøpt billetter til Blue Man Group, dette var et actionpreget og meget spektakulært show. For de interesserte er det bare å ta en tur innom youtube.com, knott inn "Blue Man Group" og en burde på en viss idé om galskapen vi bivånet. Ennå bedre; Mitt studentbevis kom til sin rett; to billetter til halv pris!

Til sist gikk turen til New York. Egentlig hadde Harald reservert en Ford Mustang for å ta oss ned med litt sportslig preg, men dengang ei. Hertz skuffet og puttet oss i en Chevrolet Impala i stedet. Men vi (les: harald) deppa ikke mer enn et par kilometer. GPS'n tok oss 4 timer senere trykt gjennom skyskraperne i Manhatten, rett til hotellet uten noe tull; Denne teknologien i dag!

Foruten god mat og godt drikke, ble NY (The Big Apple for kjennere) beundret både til fots og til vingene. Helikopter sightseeing passet oss udmerket og kan anbefales for de som trives med fugle- kontra froskeperspektivet over skyskraperne i Manhatten.

Lørdagen var farvel på flyplassen med en liten tåre i øyekroken før det bar tilbake til Boston igjen og skolestart mandag.

Kjøttkaker i (brun) saus

Av og til er det greit å gjøre ting som minner om gamlelandet. I dag kom Anders og Bernt overraskende hjem med ingredienser til gode gammeldagse kjøttkaker i brun saus. Og etter å ha sjekket litt mail varte det ikke mange minuttene før det klirret i kasseroller og panner. En hakket, en rullet kaker (det skal jo være ordentlig fra bunnen skal vite) mens en siste kokte grønnsaker og poteter: alle gode ting var tre! Som kan sees er mesterkokken Anders i flott driv med sleiva under lettere overvåkende blikk fra ûberstormfürer Bernt.

Til riktig kokkelering skal der være vin har en eller annen klok kokk engang sagt. Denne gangen en bedre Chatteu ala Box.

Enhver bedre middag skal selvsagt ha dessert; sjokkis fra Sweden med en bedre traktet kopp presskanne kaffe satte en fet prikk over i'en.

Blomst på bordet hører med! Og selv om sausen ble noget tynn så smakte maten som "et lite stykke Norge". Gode å mette ramlet vi deretter ned i sofaen og satte på en bedre film av Clinter'n (Clint Eastwood).