Historietime

De siste dagene var i stor grad tilbragt i bilsete. Vi hadde håpet å komme os ut på tur, men det blåste litt for mye. Onsdag var det endelig ordentlig godt vårvær og vinden var løyet. Etter studier i guideboka vår bestemte vi oss for at en tur i Minute Man National Historical Park var tingen.

Den amerikanske revolusjon begynte i Boston-området i 1774-5. "Alle" har hørt om The Boston Tea Party og i Boston er det store muligheter for å lære om denne tiden. Ettervirkningene av teselskapet var en krig mellom England og dets amerikanske kolonier. Denne krigen startet 18 og 19 april vest for Boston.
Et antall briter dro fra Boston til en by som heter Concord for å beslaglegge våpen de lokale hadde gjemt her. På tilbakeveien ble de angrepet av lokal milits. Militsen var i utgangspunktet dannet for å forsvare innbyggerne mot indianere, men disse begynte nå å angripe de engelske styrkene.
En del av militsen besto av styrker som skulle kunne rykke ut på kort varsel, derav navnet "minute man".
Området de engelske styrkene marsjerte gjennom er omgjort til en 5 mile lang nasjonalpark. Så her antok vi at det var store muligheter for turgåing.
Her ligger det også enkelte bygninger som er bevart siden 1770-tallet så det gir et godt inntrykk av hvordan det så ut her for 240 år siden.
Vi startet i Visitor Center som tilfeldigvis åpnet for sesongen 25. mars. Her snakket vi med en riktig hyggelig ansatt som hadde vært i Norge som marinegast på 50-tallet og hadde gode minner om spesielt Karl Johan. Og han husket at det var rent og pent og dyrt! Ellers hadde han gode kunnskaper om revolusjonen, så vi lærte litt.

Totalt gikk vi ca. 8 miles frem og tilbake i parken, sp det ble en riktig fin vårtur!





Legg merke til herren midt i bildet, er han et spøkelse fra revolusjonen?

Det er tydeligvis lov å ære gamle fiender!

Hustypen er litt interessant, husene har fasade mot sør for å fange opp mest mulig varme. De har tak som strekker seg langt ned mot nord for å ta av fra vinden. For øvrig er det mange hus i området som har fasade som ligner på denne - et Dominant Design?
Dette var en rovfugl vi kom over på turen.
Her er leiebilen, Bernt ringer familien!

The hunt for the Maine Lobster

Etter en tur langs kysten sørover, hva er mer naturlig enn en tur nordover langs kysten? Det er akkurat hva vi gjorde på tirsdag, vi satte oss i bilen og sneglet oss frem langs kysten nordover mot Cape Ann, kjent fra filmen "The Perfect Storm" (som vi ikke har sett!) Vi dro innom det som var av byer. De er naturligvis fine og små, men ganske like. Det var kun en vi tok en litt lenger pause i, Rockport, en liten by ytterst på Cape Ann. Igjen var det et voldsom vind, så det var ikke spesielt behagelig å oppholde seg utendørs. Rockport er også en turistfelle, med mengder av små souvenirsjapper, men plassert i et gammelt, rustikt (og tilsynelatende) autentisk fiskermiljø. Det minnet litt om fiskevær i Lofoten: små hus som ligger tett sammen og beskytter hverandre mot vind. Og med en beskyttet havn med masse fiskerbåter.
Bildet viser "Motif no. 1" et "fiskebruk" som har vært motiv på utallige bilder og fotografier.

Vi prøvde også å ta bilder av opprørt sjø:

Etter Cape Ann var vi litt lei av å snegle oss frem så vi satset på motorvei en stund, første stopp var Portsmouth på grensen mot New Hampshire, deretter Kittery rett over grensen hvor hovedattraksjonen er outlets. Etter litt shopping (Anders fikk seg nye sko) og litt mat dro vi videre, Maine var målet.
Bernt var kjent i Portland og ikke minst Freeport fra før. Freeport er et lite sted med masse butikker bygget opp rundt Maines største turistattraksjon: L. L. Bean. Dette er en sportsbutikk som siden 1912 har produsert og solgt turutstyr. Og i Freeport har de bygget et enorm utsalg! Så stort at de kaller det "campus". Og det har vært åpent 24x365 siden 50-tallet. Butikken har kun vært stengt to ganger: da Kenendy ble skutt og da grunnleggeren ble begravet. Det tar et par timer å rusle gjennom anlegget.
Amerikanere er åpenbart opptatt av turutstyr!

Da vi endelig kom oss ut igjen var det begynt å skumre og vi var begynt å bli sultne. Etter en kort diskusjon ble vi enige om å spise middag i Portland og deretter kjøre tilbake til Boston.
Vi satte fra oss bilen i havneområdet i Portland (største by i Maine) og gikk på jakt etter et spennende spisested. I en bakgate så vi et rustikt lokal med mange gjester. Det så fullt ut, men de hadde plass til to sultne nordmenn. Restauranten het Street & Company og de hadde både spennende interiør og meny.
Vi var naturligvis på jakt etter hummer så vi bestilte hver vår Hummer on Linguini.
Vi fikk, som alltid, brød og smør først. Brød i USA kan være en prøvelse for en nordmann, men her hadde de utrolig godt brød, og vi fikk mer uten å be om det!
Det viste seg at vi fikk hver vår hele store grillete hummer. De smakte utmerket!

Cape Cod off season

Hva gjør man når man har noen dager fri i Boston? Drar på tur. For nordmenn er det jo naturlig å kikke på ting man er vant med, altså fjord og fjell slik at man kan sammenligne med Norge og som regel finne ut at det er finest i Norge (i alle fall hvis det altså dreier seg om fjord og fjell)
Altså måtte kysten undersøkes!
Vi dro først sørover mot Cape Cod. Vi hadde store planer om en to-dagers tur hvor dag to ville bli tur til Martha's Vineyard. Første stopp var i Plymouth, en turistfelle av dimensjoner, det var her "The Pilgrim Fathers", de med Mayflower, tok seg i land og dannet den andre engelske kolonien i det som skulle bli USA. Etter en kort landkjenning på Cape Cod kom de i land her i desember 1620. Slikt blir det turistfeller av. Turistfelle nr. 1 er The Plymouth Rock, steinen hvor pilgrimene landet med Mayflower.
Etter å ha beundret steinen og sett Mayflower II på avstand satte vi kursen mot Cape Cod. Vi passerte kanalen og stoppet for lunsj i en liten, meget typisk lunsjrestaurant - Marshland Restaurant. Billig og bra, anbefales!
Det var i alle fall åpent - Cape Cod viser seg å være en sommerdestinasjon - kanskje ikke så rart, det er kaldt og ufyselig om vinteren. Men vi kjørte da hele veien ut til Providence - byen på tuppen av Cape Cod. En veldig typisk liten ferieby - bortimot helt stengt, alle turistbutikkene hadde skilt med informasjon om at de åpner i april/mai.
Men vi fikk tatt noen bilder og vært innom det stedet hvor den første radiostasjonen som sendte signaler til Europa i 1904 lå, eller litt av den da, Hele Cape'n er en sandbanke under konstant press fra Atlaterhavet, så store deler av radiostasjonen er erodert bort.

Garlic Feast

Torsdag returnerte vi til hotellet i 12-tiden. Da var det tid for lunsj. Etter litt frem og tilbake ble det bestemt at et antall SF'ere skulle ta lunsj sammen. Å samle en så løs gruppe tar lang tid, så Knut, Kenneth og Anders ruslet før resten. Restauranten som skulle besøkes var "The Stinking Rose" i the Italian Quarter. Nærmere bestemt her. Som navnet antyder er dette en hvitløksrestaurant.
På restauranter i USA (og mange andre steder også forresten) blir det som oftest servert brød og smør, her ble det servert store skåler med hvitløksbåter i varm olje. Så var å ta 6-7 hvitløksbåter på hver brødskive og legge på litt grønn guffe, som viste seg å være rå hvitløk og persille kjørt i foodprocessor. Det smakte fortreffelig. Hovedrettene var også preget av hvitløk - Anders valgte lammeskank - kalt "Silence of the Lamb Shank". Dette ble servert med potetmos m/hvitløk. Det hadde gått med solide mengder hvitløk under tillagingen av lammeskanken også. her var det heller ikke noe å si på smaken!
Etter hvert begynte vi å diskutere om det ville være hvitløk i dessertene også. Ingen rundt bordet hadde nnoe tro på at det gåt an å lage dessert med hvitløk. Knut kom opp med forslag om hvitløksbåter i sjokolade. Muligens rullet i chilipulver. Innovasjon er jo det vi er opptatt av her...

Svaret kom med dessertmenyen - det fantes mulighet for Is m/hvitløk. Anders måtte jo prøve. Det smakte som ganske alminnelig vaniljeis m/karamellsaus - med en merkelig ettersmak av hvitløk. Noen vil kanskje huske at Anders mor Grete en gang hadde hviløkssalt i risengrynsgrøten.

Et utmerket måltid, helt til regningen kom...

Gjestene på restauranten var en ganske internasjonal gjeng:

• 3 nordmenn
• 1 fra USA
  
• 1 fra Singapore
• 2 fra Brasil
• 2 fra Spania
• 2 fra Ungarn
• 1 nederlender
• 1 israeler
• 1 tyrker

tror jeg... mulig det var en japaner der også...
Dette viser noe av bredden i Sloan Fellows-studentene. Det var også ganske interessant å lytte til en brasilianer, en israeler og en tyrker diskutere akseptable ektefeller. Men da diskusjonen dreide inn på midt-østen problematikk måtte vi avbryte...
Bredden i kulturer blant studentene gjør studiet svært interessant

Opplasting av bilder fungerer ikke i dag desverre!

Silicon Valley

Advarsel: nok en kjedelig blogg- denne gang med inntrykk fra diverse besøk i Silicon Valley.
California-ekskursjonen er nå over og det er på tide å oppsummere litt.

• mandag (3/16) fikk vi besøk fra Dust Networks og Linden Lab (Second Life) og vi besøkte Lucasfilm i Presidio. Dagen ble avsluttet med båttur i gråvær
• Tirsdag var det tid for et lite høydepunkt: Google. De er kjent for sine spennende lokaler. Og det skuffet ikke. Etterpå var det Oracle, det var vel egentlig bare Anders (av alle) som syntes dette var noe spennende. Ettermiddagen var fri, Bernt golfet, mens Anders dro på seiltur i San Francisco Bay - og nå var det blitt bra vær!
• Onsdag begynte med besøk hos IDEO. Dette er et selskap som går igjen i studier av kreativitet og innovasjon, så dette gledet vi oss veldig til. Vi fikk ikke ta bilder, men de som er interessert kan se filmer på YouTube. Deretter besøkte vi SunPower som lager solcellepaneler i konkurranse med bl.a. det norske selskapet REC. Så var det foredrag av en meget vellykket venture-capital (VC) sjef. Han kunne snakke fort! Men det han sa var ganske vettugt. Noe av det morsomste var at han hadde en Tesla Roadster, som han gjerne demonstrerte. Dette er en elektrisk sportsbil. Han hadde åpenbart sans for teknologi for han forklarte ivrig batteriteknologi etc.
  
• Torsdag var en kort dag. Først en lang busstur til Palo Alto for å høre et svært godt foredrag av CEO for Agilent Technologies. Og så en like lang busstur tilbake.

Og det var i grunnen det meste. Hver morgen har det vært felles frokost i 32. etasje, avsluttet med dagens beskjeder samt oppsummeringer (debriefings) av gårsdagens foredrag. Innimellom har vi får lunsj, stoppet for å spise donuts. Og i tillegg en forferdelig masse bussing. Men det har vært noen interessante diskusjoner under bussturen.

Kurvball

Boston er som kanskje noen sports-interesserte vet, meget godt kjent for sine idrettslag. Byen har topplag i både hockey (Bruins), slåball (Red Sox), amerikansk fotball (New England Patriots) og sist men ikke minst kurvball (Celtics). Harald var som ung lovende musketer en kurvball-entusiast. Spilte både for bergkameratene og studentlaget (NTNUI), men la skoene på hylla etter endt studie i trondheim.

I tiden i Boston har interessen fått en ny vår til de andre musketerers store begeisting. I kveld ble selve prikken over i'en med billetter til Celtics mot Heat (Miami) i Garden Arena. Det var imidlertid knyttet noe usikkerhet rundt hvorvidt billettene var ekte da Harald hadde kjøpt disse av en kar har fikk kontakt med på Craigslist (tilsvarende finn.no). Møtte fyren for et par dager siden på et t-banestopp i sør-Boston, hvor han blid og fornøyd utveklset 2 x 50 $ mot printer utskrift fra to online-billetter. Noen vil nok påstå at musketeren hadde nisselua godt tredd nedover øret, men han lot den urnorske naiviteten seire og tok karen på ordet at utskriftene var ekte og at han ikke hadde printet ut flere eksemplarer.

Som dere ser av bildene fikk historien en lykkelig slutt, musketeren fikk sett sine Celtics vinne over Miami i en stappfull arena. Om noen skulle ha tid til overs ved en passende stund i Boston kan kurvball trykt anbefales, show og høy steming....mye moro for penga!

Charles River

Mellom case del Musketerer og MIT renner Charles River. Denne separerer Boston fra Cambridge, så egentlig ligger ikke MIT i Boston skal dere vite.

Naturlig nok må vi krysse elva over en av de mange bruene på veien til universitetet, og som oftest går ferden over Longfellow Bridge eller mer populært "Salt og pepper"-brua på folkemunne, da monumentene på hver side av brua til forvekslig kan minne om...ja, salt og pepper bøsser. Dette er også brua som T-banen går over, men da musketerene er av de sporty'e slaget så foretrekker herremennene som oftest å spasere når været tillater det (og også noen ganger været ikke tillater det. Vi er da nordmenn, så finnes ikke dårlig være bare dårlig klær). Den siste tiden har det riktignok vært riktig så flott vær i Boston, og mye tyder på at våren er i anmars da vi har knipset både testkjøring av turistbåtene samt en singel-sculler duppende i vannskorpen.

Det hender vi er litt "disruptive" (utenlandsk for forstyrrende eller brytende) og velger å ta veien over Harvard Bridge. Denne brua har en litt artig historie knyttet til seg; Brua måles nemlig i såklate "smoots", ikke i meter (eller yards) som normalt. Dette skyldes at noen oppfinnsomme MIT studenter i 1958 dro studenten Oliver Smoot over brua for på den måten måle brulengden til 364.4 smoots lang, pluss/minus ett øre sies det. Hver 10'ende smoot ble så merket med passende maling i asfalten på gangfeltet over brua, og siden dengang tar et knippe MIT studenter to ganger i året, vedlikeholdt malingen.

Vinsmaking og herregårder i Newport

Mens to av musketerene er tatt veien til California så hadde siste musketer meldt seg på en utflukt for de gjenværende MTMerne.

Hele 19 deltagere var samlet for utflukten (studenter, følge, gjenværende SFs bedre halvdeler, barn samt et par ledsagere med familie). En passende stor minibuss plukket oss opp i dag morges 09:00 og kjørte oss 3 timer i retning Newport i staten Rhode Island. Rosinen i pølsa var vinsmaking på veien ned hos Greenvale Vineyards. En herlig liten perle hvor vi fikk en passende omvisning innimellom vinmarkene, og historier om hvordan en i all verden klarer å lage vin hvor det er værforhold omtrent som i (sør)Norge. Men den hyggelige damen som var andre generasjons vinmaker, kunne fortelle at det visstnok var nokså mildt i disse trakter i motsetning til i Boston. Vi lot det være med det, og gikk fornøyde rett inn for å smake litt på godsakene lett akkomodert av en lett lunch servert på stedet.

En god time senere gikk turen videre sørover og våre ledsakere hadde nå planlagt en omvisning på en av herregårdene i Newport, The Breakers. På veien fikk vi vite at Newport er sommerstedet til "the rich ann famous" fra New York og at The Breakers var navnet på den enorme herregården til avdøde Cornelius Vanderbilt II. Han var en meget rik herremann, faktisk historiens 10'de rikeste gjennom tidene, som bygde formuen sin på shiping og jernbane. Denne lille "hytta" var familiens sommerhus gjennom ca 100 år, men som den hyggelige guiden, som vi en stund trodde hadde gjennomlevet det hele i egen person (sikkert ~80 år gammel), kunne fortelle var sommerhuset nå i eierskap til Preservation Society of Newport County.

Digital Apollo: How MIT's Computers Landed on the Moon

Fredag i forrige uke fikk de tre musketerer en idé om å gjøre noe annet enn normalen. Resultat: Vi tok turen innom en gjesteforelesning i hvordan MITs datamaskiner fasiliterte en mer eller mindre automatisk månelanding for Neil Alden Armstrong og Edwin Eugene "Buzz" Aldrin Jr. tilbake i 1969 med Apollo 11 romfergen.

Det hele gikk av stabelen i et for oss fremmed MIT bygg som lå litt unna allfarvei, men viste seg å være et meget funky dorm (studenthybelkompleks på riksmål) med det klingende navnet Simmons Hall Multi-Purpose Room. Nok et nybygg donert av en gavmild sjel.

I bildet kan dere se Bernt og Anders som i villig lek med byggesett i lobbyen, mens vi venter på proffen skal starte showet.

Men nå var hverken lekende musketerer eller fancy nybygg det skulle blogges om, men mer gjesteforelesningen vi hoppet innom. Det hele begynte godt: Free food! Det var en positiv overraskelse. En annen overraskelse var at vår kjære Prof. Utterback med kone også ramlet innom forelesningen, noe vi i etterhånd burde har kunne anet da han er noget over middels interessert i teknologihistorie. Når det er sagt; MIT har i motsetning til de fleste læreanstalter i gamlelandet, tatt seg råd med å ha et eget professorat i Teknologihistorie. Det er faktisk ikke så verst.

Proffen i Tech.historie la ut på en ivrig fortelling rundt hvordan MIT var ryggraden i den første månelandingsferdens suksess. Datamaskiner var bare i begynnerfasen, og ikke en kjeft hadde hørt om hverken Dell eller Apple. Dette var kald krig og res for å komme før russerne til månen, men software eller hardware var det ingen som hadde hørt om. En begynte mer eller mindre på bar bakke, men noen flittige sjeler på MIT visste råd og konstruerte et automatisk landingssystem for modulen Eagle. Vi fikk høre på et 10 minutter langt live opptak fra inni cockpit'n til Armstrong og Aldrin, hvordan de kommuniserte med folk i kontrollrommet på jorda samt at det hele ikke var helt ufalig og lydkvaliteten var på høyde med en middels dårlig telefonforbindelse over atlanteren, men datamaskinene sviktet aldri!

En erfaring rikere, samt noen minutters prat med proffen(e) senere loffet vi blide og fornøyde hjem i lyset fra de elektrisk og gass drevne lyktene i Boston.

PS! Bildet under er av en noget ivrig musketer i det han jobbet for å få akkurat den riktige vinkelen på fotografiet av bygningen.

Images of San Francisco

Et par av musketerene er i San Francisco for tiden. Fellows'ene er på studietur til Silicon Valley med fokus på innovasjon. Bernt og Anders ankom på lørdag etter en lang, men ok flytur med Virgin fra Boston. Helt nye fly, med nytt underholdningssystem, gode seter og mulighet til å bestille mat på skjerm når man måtte ønske!

Været har vært en skuffelse så langt, vi er jo alle vant til Sunny California, men her har vært grått og vått. Og det er i grunnen greit, for California er jo stadig truet av tørke.

Lørdag og søndag ruslet vi rundt sammen og hver for oss. Her følger enkelte glimt av byen, Anders fikk lyst til å dokumentere de mange løsninger for brantrapper som finnes her i byen, men gikk lei litt tidlig...


Vi besøkte to MTM'er som studerer ved Berkeley. desverre glemte jeg å ta bilder... Her er utsikt fra Berkley mot Golden Gate.
Og her er Bernt og vår klassekamerat Nils, samt hans to barn:
Vi bor på et flott hotell, Westin St. Francis, ved Union Square som er midt i sentrum av SF.
Her ser man både den gamle og den nye delen av hotellet. Den gamle delen overlevde det store jordskjelvet i 1906, se også her.
Her er forresten en "morsom" link med oversikt over de siste jordskjelvene i området.

Nå skal hele gjengen på båttur. Får håpe været holder sånn noenlunde!

H1 er over!

Det har vært stille på bloggen i det siste.
På MIT Sloan er et semester delt i to "halvsemestre", hvert på 6 uker. det første kalles H1. Det utdeles ikke premie for å hva det andre heter!

Mellom halvsemestrene er det to uker, en uke kalt SIP (Sloan Innovation Period - man kan velge mellom diverse korte kurs) og deretter en uke FRI (kalt Spring Break).
Undervisningen på MIT Sloan er preget av at studentene skal være aktive. I tillegg til obligatorisk oppmøte til forelesningene er det gruppearbeide. Og disse skal gjerne leveres rett før halvsemesterslutt! Studenter, selv de langt inne i sin n'te beste alder, er like - man begynner ikke å arbeide før man må! Prosjektoppgavene er gjerne støre enn man antar på forhånd så da blir det masse jobbing på slutten. For musketerene var slutten i dag - torsdag! Nå er alle oppgaver levert og forelesningene over!

Noen av oss har lært og begynner så smått å jobbe med prosjekter i morgen. Det er utfordrende oppgaver hvor vi skal prøve å være kreative i forhold til reelle utfordringer hos virkelige firmaer (et prosjekt angår utnyttelse av Web 2.0 hos BT).
Det er naturligvis både interessant og utfordrende - men veldig arbeidskrevende. Det verste er kanskje å få 7 prosjektdeltakere med forskjellige timeplaner til å møtes.
Men nå er det altså Spring Break!!

To musketerer drar nå på ekskursjon til California og Silicon Valley, mens den tredje blir virrende rundt i Boston og New York.

Trafikkultur

Jeg har alltid ment at trafikkulturen i Norge er blant de beste. I Norge kan man, som fotgjenger, stort sett virre rundt som man vil. Bilene stopper. Det eneste man trenger passe litt på er å gå mot rødt lys.
Jeg gikk barne- og ungdomsskole i Oslo sentrum. Jeg tok buss til Nationaltheatret og gikk alene derfra opp til St.Olavsplass fra jeg var 7. I motsetning til hva man kanskje skulle tro var trafikken mye farligere rundt 1970 enn den er i dag. Men det gikk veldig bra! Ulempen med denne tidlige eksponeringen for bytrafikk var at jeg utviklet en total mangel på respekt for trafikkregler. Bl.a. fant jeg ut at det var lurt å krysse gater på skrå for å spåre tid (korteste veg, samt at man slapp å stå og vente på grønt lys...)
I det hele tatt ble jeg en særdeles farlig fotgjenger.
Jeg er fortsatt en rågjenger i Norge. Vanligvis er jeg veldig forsiktig når jeg er utenlands - det hersker ofte betydelig mindre respekt for ville fotgjengere enn i hjemlandet. I England har jeg f.eks. lært meg at man kun bremser ned for fotgjengere dersom de befinenr seg i fotgjengeroverganger merket med blinkende lys (typisk utenfor skoler)
Men nå har jeg funnet paradiset for fotgjengere! Det er Boston! Ikke bare er dette en by der man på europeisk maner kan gå overalt. Det er fortau of fotgjengerfelt overalt. Og masse folk i gatene. Unntatt når det er snøstorm!
Men så til trafikkulturen: her stopper bilister for fotgjengere selv om bilistene har grønt og fotgjengerne rødt! Dersom man går på rødt ut i et lyskryss i Norge blir man kanskje ikek påkjørt akkurat, men det medfører lett uhemmet tuting og hvining i bremser. Ikke så her i Boston. En ting er at man tolereres, flere ganger har vi opplevd å bli vinket over av sjåfører som har grønt. Dette til tross for at vi har stått helt stille og ventet på grønt (eller hvitt!)
Bernt har en teori om at dette skyldes utbredelsen av automatgir. Han mener at automatgir sørger for at sjåførene blir mye roligere. Det hjelper kanskje at sjåførene prater mye i mobiltelefon også. Jeg, som i denne sammenheng har et noe mindre mekanistisk syn vi tro det er fordi man her er mer høflige og mer opptatt av å ta hensyn til hverandre enn man er hjemme! Dette kan bli skummelt når vi kommer hjem igjen og skal ut i Oslotrafikken!

Norsk Aften

Fredag 6. mars kl 1900 (eller 7pm som de skriver her...) var det duket for norsk aften. Vi norske studenter hadde invitert Sloan Fellows m/partnere (og barn) samt andre studenter vi er blitt kjent med til å bli nærmere kjent med Norge, norsk næringsliv og oss. Vi hadde også invitert med oss lærere, TA'er og administrasjon. Spesielt hyggelig var det at Tove som administrerer MTM-programmet på NTNU kom over (og ikke minst brakte med seg et lass ferske norske aviser!)
Professor Utterback var selvsagt æresgjest og den honorære norske konsulen i Boston samt en representant fra Innovasjon Norges kontor i Boston æret oss med sitt nærvær. Totalt var det på meldt ca. 130 - noe som var på grensen av det lokalet kunne romme.
Evenementet fant sted i MIT Sloan Faculty Club - et selskapslokale på toppen av MIT Sloans hovedbygning (E52).
Kjøkkenpersonalet var serviceinnstilt og satte sammen en meny med tilnærmet norsk mat:

• spekemat m/flattbrød (egentlig nan-brød, men godt forsøk!)
  
• røkelaks
• eggerøre m/gressløk
• og ikke minst rømmegrøt! M/smeltet smør, sukker og kanel. Vi var litt spent på denne, men den smakte bra og en rekke gjester påsto at de likte den!

Vi hadde også fri bar med servering av vin og øl. Fri bar er kanskje ikke så veldig norsk, men helt vanlig her!
Odbjørn m/familie stilte i bunader til stor begeistring, og han ble dermed selvsagt Toastmaster, en oppgave han taklet bra! Vi viste noen bilder etc. og så var det spising og mingling! Vurdert etter støynivået var stemningen bra!
Etter en times mingling var det tid for litt taler, denne gangen styrt av Bernt som fortalte litt om MTM-programmet vi er en del av og så slapp Prof. Utterback til. Deretter var det film:
Michael Moores Sicko - ekstramateriale - den snutten han ikke tok med i filmen fordi ingen ville tro på den!
Og litt humor!
Vi traff også et par andre norske studenter samt en svensk professor som besøker en islandsk professor som gjester her Utterback. Nordisk/skandinavisk førbrødring i utlandet er alltid stas!
Kvelden ble avsluttet med nedkobling, samt en tur på restaurant for å fore de norske som ikke rakk å spise noe særlig!
Arrangementet krevde en betydelig organisatorisk innsats og ble muliggjort gjennom nokså ukoordinert innsats fra mange. Utroolig hvordan selv ganske store arrangementer kan gjennomføres med minimal koordinering bare man er mange nok og alle tar ansvar. Minner litt om loppemarked i grunnen - kanskje dette er litt "norsk" - dugnad?

Bilder følger senere

Ting vi kan og ikke kan

I serien muskerene gjør ting de kan og ikke kan som har vært nevnt ved hvertfall én tidligere anledning i bloggen, så følger her et par bidra i samme billedserie. En kan her følge mellomste musketer i balanserte bevegelser forran vår tidløse TV av typen Sony. Det hækkes i flere dimensjoner, DVD'n vil ikke spille, men igjen finner musketeren løsningen på problemet. Snurr film!

Kumlokk

Tirsdag og Torsdag har vi forelesning i et high-tech auditorium som proffen rett og slett elsker. En annen musketer har i tidligere innlegg gått nærmere inn på fasilitetene der inne, men det som ikke er belyst like godt er fortauene på veien dit. For når det blåser som verst med nordavind fra alle kanter så blir det til at en går med krum rygge og holder fast blikk imot bakken. Og det var i en slik stund at det kom denne musketeren for øye at det faktiske var et par interessante karaktertrekk som hadde rett og sett gått hos hus forbi; MIT har egne kumlokk! Du verden. Hjemme er vi jo vant med at slike ting kommer fra Ulefoss, men her borte har tydligvis MIT skaffet seg sine egne. Og om ikke det skulle være nok, de har også forskjellige typer! Øverst har vi to eksemplarer av "MIT Power"-kumlokk, mens det under er et kumlokk av typen MIT Telephone. Alle detaljer er tenkt på. Rett og slett imponerende.

The soup advisory board (amerikansk for supperåd)

En av de store utfordringene for europeere i USA er at de lokale insisterer på å benytte føtter og fingre som basis for målesystemer. Alt (unntatt sprit!) måles i feet, inches, miles, ounces, gallons etc, ikke å forglemme Fahrenheit.
Dette sliter man litt med å venne seg til, det er jo ganske upraktiske enheter. Ikke hjeper det å ha bodd i Storbritannia heller, de har jo tildels samme navn på forskjellige enheter!
Under en diskusjon her i aften påsto Bernt at amerikanerne egentlig har bestemt seg for å gå over til det metriske systemet (noe Norge gjorde i 1875!)
Dette hørtes jo merkelig ut så det måtte undersøkes! Et søk på Google førte til USMA (US Metric Association) og deres hjemmeside. Her blir det informert om at USA vedtok å gå over til SI-systemet i 1975. Her står også flg. lakoniske melding:

"It also created the United States Metric Board to assist in the conversion, although the Board no longer exists."

Det snør i dag!

The Northeast US har snøstorm i dag! Dette betyr en masse mas på TV og ikke minst stengte skoler og universitet. Bernt og Anders sjekket status før de dro til MIT i dag. Det ble bestemt at vi ikke orket å gå, dermed gjensto T-bane. Vi antok at det ville være fullt kaos på T-banen siden folk blir oppfordret til å bruke kollektivtransport.
Gatene var helt tomme for biler og mennesker - og på T-banen var det lite folk og ingen ventetid. Vi har i grunnen ikke vært så tidlig på MIT før.

Mange universiteter og skoler er stengt i dag, men på MITs hjemmeside lå flg. melding:

Institute is open - policy on Excused Lateness in effect due to snow

MIT will be open as usual for business on Monday, March 2, 2009. Employees are encouraged to use caution in their commutes, and to use public transportation where possible. MIT's policy on Excused Lateness will be in effect, so lateness will be excused for employees who arrive at work late due to the snow storm.