Vi regnet med at det å få ut heiskort ville være en lang køaffære, men på godt amerikansk vis var køen meget godt organsiert, det var minst to personer som hadde som eneste oppgave å passe på at alle billettluker var optimalt utnyttet. Dette fungerte utmerket, det samme gjorde utleveringen av heiskortene - gjort unna på sekunder. Men så var det selve heiskortet da! Her måtte det forklaring til:
- En egenkvitteringsdel måtte rives av og legges i f.eks. lommeboken slik at man kunne få nytt heiskort dersom man mistet det første (en glimrende ide!)
- Dernest skulle man ta en vedlagt plastdings og tre gjennom heiskortet
- Tilslutt skulle plastdingsen tres gjennom en glidelåsløper, NB! hoveglidelåsen (den i midten) måtte IKKE brukes, da kunne heiskortet blafre ubehagelig i ansiktet! - til gjengjeld spilte det ingen rolle om man brukte en på venstre eller høyre side!
At det er nok folk å ta av i USA opplevde vi ved heiskøene, igjen glimrende organiserte køer med egne køordnere - og så: en til to personer som skannet strekkoder på alle heiskort. De gikk rundt med en uhyre avansert strekkodeleser og leste av alle som skulle ta heisen - i alle heiser hver gang! Navneskiltene viste at disse kontrollørene var fra land som Brasil...
I USA er man vanligvis paranoid med hensyn til sikkerhet, men i stolheisen manglet disse små lukene som regulrerer trafikken i Norge. Her skulle man bare skli frem på signal. Vi hadde noen pussige opplevelser med dette:
I 4-manns stolheisen skal egentlig 4 personer slippes frem samtidig og fylle opp en stol. Men når heiskortet først må skannes fører dette til at person 4 kommer en del senere enn person 1 noe som kan gi katastrofal følger. Vi måtte kjøre heisen 4 ganger før vi (i dette tilfellet tre personer) alle klarte å komme oss i samme 4-seter. Og det var ikke fordi det var fullt! Spesielt B. hadde et spektakulært stunt hvor han "bommet" på neste stol og skled rett inn mellom to turtelduer som plutselig fikke en nordmann mellom seg. Heiskontrolløren (ikke hun som skannet, men han som passet på stolene) ropte og skrek, men det gikk nå bra. Etter at A. gjentok stuntet i neste runde var vi redd for å få nekt, men det virket ikke som om vi ble husket.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar