Comedy Night

Musketerene trengte litt underholdning på lørdag. Harald mente at Comedy Night måtte være en lokal kulturell opplevelse verdt å oppleve. Dette skulle altså vise seg å være det vi på norsk kaller Stand-Up. Bernt og Anders følte at dette var noe nytt som måtte prøves. Etter litt søking falt valget på Mottleys Comedy. Etter litt frem og tilbake fikk vi bestil biletter til evenementet. Andre kolleger ble også informert om at her var det moro på gang. 45 min. før forestillingen gikk vi hjemmefra. Mottleys adresse viste seg å være en diskret bar plassert i en skummel bakgate. Baren ble entret og vi fikk beskjed om at nedgangen til kjelleren ville åpne om 5. min (det ble 15...)
Øl ble kjøpt inn og ventingen tok til. Etter noen minutter ble det åpnet for å gå ned i kjelleren. Her møtte vi en kar med en skriveblokk som skulle sjekke om vi hadde biletter. Bernt dro frem kvitteringen vi hadde skrevet ut etter internettkjøpet av billetter. Han lo av Bernt og spurte hva han het, han hadde en håndskrevet liste over gjester. Vi ble krysset av og vist plass ved et bord borte i et hjørne.

Lokalet var en kjeller med plass til ca 50 (?) ved langbord og småbord. Det var ikke så mange der, så vi lurte litt på hva vi hadde rotet oss bort i. Etter hvert seg det på og like før kl 2000 ringte være venner og lurte på hvor klubben egentlig var. Anders stakk ut og fant dem rett utenfor døren. De hadde satset på å kjøpte billetter ved inngangen, men det viste seg å være helt fullt. Så de måtte gå igjen. Synd, for det skulle vise seg å være et glimrende show!

Etter hvert ble det helt fullt, og ca. 2015 ble første komiker introdusert. En afroamerikaner fra Alabama, full av selvironi. Han ble etterfulgt av en troskyldig utseende ung dame som påsto at hun var veterinær. Hun lirte av seg et antall svært grove (og svært morsomme) historier, hele tiden med en uskyldig mine - fantastisk. Stemningen sto i taket (som for øvrig var ganske lavt).

Til slutt var det tid for kveldens hovedattraksjon: Frank Santorelli. Han har spilt en liten birolle i The Sopranos (Georgie - bartenderen i Bada Bing). Han var ekstremt morsom og svært selvironisk. Utrolig nok hadde han en sekvens om "Cross Country Skiing".
Ut fantastist opplevelse. Lattermusklene fikk virkelig kjørt seg!
Frank avsluttet med å radbrekke noen kjente låter (bl.a. Piano Man av Billy Joel) sammen med en dyktig pianist. Alle forsøk på allsang ble brutalt stoppet ("Shut the f*** up!! This isn't a sing-along")
Anders ble så fascinert at han måtte kjøpe signert bilde av Frank, inntektene ble hevdet å gå til noe kreftgreier...
Da fikkvi også anledning til å påpeke at vi var nordmenn og at vi syntes sekvensen med langrenn var ekstra morsom! Han lo godt og alle musketerene fikk trykke denne nye heltens hånd!
Amerikanere generelt oppfattes jo å være ganske polerte, og på enkelte områder pripne og moralske. Comedy Show'et var på alle måter det motsatte - scenen var primitiv, ingen sminke, et ganske enkelt lokale, ganske amatørmessig regi på opplegget. Og humoren er rå, med mye banning og mye grov humor. Kanskje det er her amerikanerne blåser ut? Det var i alle fall ingen av tilskuerne som så ut til å reagere.
Musketerene var svært godt fornøyde med kvelden og følte at de hadde opplevd noe "ekte"! Kvelden ble avsluttet med litt mat på Cheers i Quincy's Market. I Boston finnes to Cheers: den originale hvor utendørsopptakene i TV-serien er gjort, og en ny bar et helt annet sted hvor man har gjenskapt inventaret fra TV-serien. Maten var forresten helt OK!