Helpdesk 2.0

En av de morsomste sketsjer fra norsk TV er "Helpdesk i middelalderen", den bør være kjent for de fleste. Her om dagen oppdaget vi at det finnes en moderne oppfølger:

---

For flere morsomme sketsjer med "teknisk" humor se: The onion

Top of the Hub

Fra leiligheten kan vi se et høyt bygg som heter Prudential Tower. Bygget er blant de høyeste i Boston. Hva vi ikke visste er at det er en restaurant på toppen! Fredag har Sloan Fellows "Happy Hour" - da møtes man et passende sted for å starte helgen sammen. Og denne gang var stedet Top of the Hub. Siden vi kan se bygget hjemmefra bestemte Harald og Anders seg for å gå (vi går i det hele tatt mest mulig.) Happy Hour skulle begynne ca 6:00pm (1800) så vi ruslet av gårde litt over seks. Det tok litt tid - og vi gikk en smule feil, men vi var fremme ca 1830. Vi om oss oopp i 52. etg hvor restauranten befinner seg med en heis som bare stopper i de øverste etasjene. Den var rimelig kjapp. her ventet vi å møte en stor samling SF'ere og et antall norske studiekolleger.
Det var tre der fra før! Vi hadde en hyggelig prat med Andy som holder på med Master Thesis. Det er et tema som opptar oss MTM'ere siden det er det vi skal holde på med til høsten. Det kom en Sf'er til, men de fant alle ut at de måtte gå ca kl 7pm. En var franskmann - han gjorde oppmerksom på at han ikke liker nordmenn så han ville heller ikke være igjen. Vi gjorde svarte naturligvis at vi ikke liker franskmenn heller så det passer godt at han skulle gå.

Så satt vi der alene da, Harald og Anders, og lurte på hva vi nå skulle finne på. Vi var blitt sultne så vi fikk oss et bord ved vinduet. Og der var det utsikt!
Vi ringte Bernt for å høre om det kom noen flere. Han var da i heisen så vi ble tre. Vi hadde et riktig hyggelig måltid, med praktfull utsikt over Boston.
Harald og Anders avsluttet besøket med litt live Jazz før vi ruslet hjem i regnværet. Det ble tid til en liten avstikker - bokhandelen Borders har åpent til 1100pm så vi rakk en tur innom. Men vi kjøpte ikke noe!
Vi var litt skuffet over at ikke flere av de norske hadde møtt opp, men da vi kom tilbake ramlet det plutselig inn 3 kolleger: Kenneth, Yngve og Morten så fikk en riktig trivelig avslutning på kvelden!

Feiring!

I går var 24.Feb. Det er dagen da Harald og Mari (hans samboer som for tiden er ulykkelig gressenke hjemme i Norge) feirer "ble-sammen"-dag. Vi drev nok å rote en god stund før 24.Feb den gangen for 2 år siden, men det har da engang blitt slik at det er denne datoen vi har bestemt oss for at var dagen vi offisielt ble sammen.

I det yngste musketer trampet inn i resepsjonen etter endt skoledag, ble han møtt av concierge'n (portvakt på godt norsk, men det høres ikke like fancy ut) med at "Hey man, your at 1501 are you not? Look what is standing at the table over there for you!" Og der sto da denne flotte orkidé'n og struttet av farge, lilla for å være eksakt, fiolett for de som er bosatt i de mere fasjonable strøk av Norge.

Godt plassert på hedersplassen, og et passende glass Syrach ble tappet til hver av musketerene i anledningen.

Skoleveien vår

I dag var det riktig pent vær! Det blåste ikke så veldig heller. Anders tenkte da på å ta noen bilder. Så kom en ide: hva om hele veien til MIT ble dokumentert? Litt a la Google Streets. Dette ble kjapt ansett som et morsomt prosjekt. Heldigvis har man alltid kamera med i sekken, så her var det bare å gå i gang!
Anders tok en rekke fotografier langs veien - Mac'en har et fint program for å lage lysbildeshow i form av film. Den er vedlagt!

Microsoft Windows 7 - og en uventet norsk sketsj

Microsoft er flinke til å skape blest om produktene sine! I forrige uke så vi et oppslag om at det skulle være foredrag om utviklingen av Windows 7. Det ble lokket med serving av både mat og drikke, samt utlodning av XBOX of konferanserbilletter. Dette måtte vi ta del i!
Dessuten ligger Microsofts kontor ved MIT like ved Longfellow Bridge - så det var praktisk å stikke innom på hjemveien.

Vi var litt sent ute så foredraget ved Senior Vice President, Windows and Windows Live Engineering Group: Steven Sinovsky. Ganske lang tittel!

Det utrolige er at fyren åpner med en (for nordmenn) kjent videosnutt: Helpdesk i middelalderen! Tekstet på både engelsk og dansk, Mr. Sinovsky mente den var tekstet på norsk, vi lot ham fortsette å sveve i villfarelse på det punktet.

Vi hadde ikke ventet å se filmen her, men gøyalt var det!

Techie's!

Tenkte det var passende å fortelle eventuelle nysgjerrige lesere at hvertfall 2 av 3 musketerer nok kan karakteriseres som noget over middels interesserte i tekniske duppedingser.

Over; Anders (bildet tatt en typisk kveld søndagskveld), hvor det ble oppdaget at de medbrakte europeiske DVDene ikke lot seg avspille på den amerikanske DVD-spilleren. "Ah, dette fikser jeg gutter!"


Bildet er tatt i det Helpdesk (Anders) er i klassisk aksjon med å overføre film i både stereo og mono, fra en PC til den neste uten av at DVD'n har power ei heller en gang å være ute av coveret! USA-DVDspiller'n ble rundlurt av en vel gjennomført høyre-venstre-finte fra orakelet Anders, og de medbrakte norske DVD-ene kunne nytes sammen med peanøtter og cola zero (må jo tenke på kiloene).

Under; Bernt knekker lydmuren. Det viste seg av musikken på Ipod'n ikke var synkronisert med arkivet på lap-top'n. Doble koasialkabler ble benyttet i ekte Reodor-Felgen-stil i bypass akkompagnert av stereo radiosignaler fra Anders nyinnkjøpte Bose-høytalere. Lydnivået ble samtidig balasert mot knirkefrie digitalsignaler levert av statskanalen NRK, testet av el-maistro (bernt) him self, sjekket av, godkjent av representant fra Norges Forsvar og gutta kunne nyte uforglemmelige toner fra Creedence Clearwater Revival.

Betalingsløsninger fra steinalderen eller sjekk, hva er nå det??

I USA er dette med betalinger tildels ganske utfordrende! En gang i måneden må det betales husleie til Carlos. Som alle nordmenn vet vi at det er nettbank som gjelder. Vi har jo amerikansk bankkonto med det som her kalles on-line banking så dette burde ikke være noe problem. Man gjør som i Norge - logger seg på, oppgir mottakers konto etc. og betalingen flyr i vei! Men nei, her er ikke ting så enkelt! Det kan selvsagt ikke overføres penger fra en bank til en annen sånn uten videre. Men man kan få laget en slags betaling med noe hemmelig passord som sendes på epost mellom partene og som visstnok skal kunne få flyttet penger. Dette fikk ikke Bernt til! Men han visste råd! Man ringer helpdesk! Etter å ha snakket med et antall mennesker og flere ganger forklart problemet kom vi frem til at det maksimale beløpet som kunne betales var $1000. Etter enda flere diskusjoner fant vi ut at det er egentlig bare to mulige løsninger på problemet:

1. Banken skriver ut en sjekk og sender til Carlos, og så trekker de penger fra Bernts konto
2. Bernt skriver selv ut en av sine sjekker og sender til Carlos

Vi valgte alternativ 2. Vi liker ikke sjekker, men her var det ikke noe valg. Det hører med til historien at det tar noen dager å få sendt en sjekk!

Vi kan berette om en sjekkhistorie til: en av våre studiekolleger oppdaget at hun hadde betalt 50 cent for lite i husleie. I Norge ville man enten sett stort på dette eller akseptert at man la på 50 Cent på neste husleie. Men ikke her nei: man tok gjerne i mot en sjekk på 50 cent! Undres på hvor mye det koster å behandle en sjekk! Ganske sikkert mer enn NOK 3,50!

For unge lesere som ikke er så kjent med betalingsmiddelet sjekk henvises til artikkel i Wikipedia. Et bilde av en ekte sjekk finnes her!
For Anders' sin del kan nevnes at siste gang han skrev ut en sjekk var da han kjøpte piano i 1995 (eller noe sånt) Da var sjekk eneste betalingsmiddel pianoleverandøren ville ha!

Siste dag med besøk!

Alle ting tar slutt! Lørdag kveld satte (setter, i det dette skrives sitter Frøydis og Øystein på flyplassen og venter på å komme i luften) Frøydis og Øystein kursen mot Island og Norge. Tiden har gått veldig fort og plutselig er uken vi alle hadde sett frem til over! Men det har vært en fin uke!
Siste dag opprant med nydelig vær, og den sedvanlige Boston-vinden som er sterk, kald og kommer fra alle retninger. Vi fant ut at tiden var inne til å gå den delen av Freedom Trail som befinner seg på nordsiden av Boston. Den inkluderer et gammelt verftsområde: Charlestown Navy Yard. Her finner man verdens eldste flytende marinefartøy under kommando: USS Constitution. Vi kom oss ombord og fikk omvisning av en offiser som virkelig maktet å formidle hvordan livet ombord i et krigsskip på tidlig 1800-tall fortonet seg. Skuta har vært involvert i 33 kamper uten vesentlige skader!
Vi kom også ombord i en fregatt (el.l.) som var ferdig i 1943 og som deltok i 2. verdenskrig i Stillehavet.
Til slutt dro vi opp til Bunker Hill for å se på monumentet som ble satt opp etter kampene som fant sted her under frigjøringskrigene. Her var det briter og amerikanere som sloss og utgangen var som vi alle vet dannelsen av USA.
Og så var det tid for lunsj! I dette området viste det seg å ikke være så mange spisesteder, men vi snublet plustselig over The Warren Tavern, som viste seg å være fra 1780! Et svært trivelig sted! Dersom man befinner seg i Boston anbefales et besøk!

Øysteins bursdagsfeiring

Øystein (Anders' sønn) fyller 16 år 21. februar! Han ønsket å gå ut på fin restaurant for å feire så jubilanten, hans mor og far samt de to andre musketerene satte kursen mot Bostons "Little Italy", North End hvor vi forventet å finne en bra italiensk restaurant. Det er et stykke å gå fra Parkside til North End så vi datt inn på første restaurant som så bra ut: Lucca. Dette viste seg å være et godt valg! Restauranten var stor og hadde en mengde kelnere!
Menyen var utsøkt, og som på alle skikkelige restauranter var det noen speialiteter som ikke var nevnt i menyen... Disse ble behørig presentert av hovedkelneren - med en uhyrlig detaljrikdom i beskrivelsen!
Så var det vinen da! Som jubilantens far falt det på Anders å velge vin. Vinkartet var omfattende (for å si det mildt) og hadde tildels priser som ville vært høye selv i norske kroner. Kelneren insisterte naturligvis på å diskutere vin! Vi endte tilslutt opp med et "tilbud" - som naturligvis ikke sto i vinkartet, men som hadde en fornuftig pris! En helt ok vin.

Siden vi feiret bursdag måtte vi ha full pakke for alle. Vi begynte på italiensk vis med en felles forrett med mye rart og fulgte opp med hovedrett og desserter.

Maten var utsøkt, om enn litt amerikanisert, tror ikke man ville servert optetmos til kalv i Italia! Servicen var upåklagelig.
Jubilanten var, som man vil se av bildene, svært godt fornøyd med feiringen!

Glimt fra studiene

En viktig del av undervisningen ved MIT er prosjektarbeide. De fleste av oss har 4-5 prosjekter vi skal jobbe med. I noen fag har vi satt sammen prosjektgrupper selv, i andre er inndelingen i prosjekter gjort ved at man melder seg på et prosjekt man er interessert i, på den måten kommer man i gruppe med folk man ikke kjenner - på godt og vondt! Vi har egentlig fått beskjed om ikke å klumpe oss for mye sammen! Det er ikke helt lett!

Hensikten med prosjektene kan være litt udefinert (for å si det mildt - enkelte ting virker helt i tåka!) I dag hadde flere grupper brainstorming - tema for et par grupper var Web 2.0. Et særdeles utflytende og udefinert begrep. Men i fellesskap klarte vi å komme på sporet av hvordan vi skal gripe an problemstillingen. Utfordringen blir å overbevise de andre i gruppa om at vi er på rett spor...

Besøk fra Norge

Denne uken kom det besøk fra Norge: Frøydis og Øystein. Det er vinterferie i Norge denne uken, så det passet godt å komme over nå! De fløy på lørdag via Reykjavik. Litt overraskende var det at flyturen gikk snarveien om Stockholm, men ellers gikk alt bra. Flyet landet 40 min før tiden! Anders var selvsagt på flyplassen for å hente. På vei tilbake klarte han å kjøre feil i et kryss til tross for GPS-navigator i bilen. Så dermed fikk vi en liten omvisning i Boston og Cambridge. Til slutt kom vi frem til leiligheten. Gjestene var da ganske slitne, men vertskapet har erfaring med behandling av jetlag så standard prosedyre ble valgt: middag på Rock Bottom. Her var det egentlig 1 times ventetid på bord, men det viste seg å være ledig bor i baren hvor man kunen få mat uten særlig venting. Og her hadde de ikke motforestillinger mot at vi hadde med oss en mindreårig (under 21).

Søndag var alle norske MTM-studenter m/fam invitert til Museum of Science. Dette er et fantastisk museum. Eneste skår i gleden var at vi ikke var alene...

Her møtte vi resten av gjengen og ikke minst professor Utterback m/frue. Etter besøket på MoS spaserte vi gjennom Boston i flott vintervær. Mandag var "President's day" så da hadde studentene fri, dette ble den store handledagen for oss med tur til Wrentham Outlet Village. Her ble det handlet over en lav sko - ikke minst fikk Øystein bursdagspresang - fullt Snowboardutstyr - Burton! Det var riktig morsomt for mor og fa

r (som ikke akkurat er eksperter på snowboard) å høre diskusjonen mellom en meget serviceinnstilt selger og Øystein! 

Dagen ble avsluttet med innkjøp av mat på Whole Foods Market. Her ble innkjøpt ferske koteletter og annet tilbehør til mandagsmiddag!

Tirsdag, onsdag og torsdag måtte Frøydis og Øystein klar

e seg uten Anders, som jo er her for å studere! Dvs. tirsdag var det et hull i ti

meplanen som ble fylt med omvisning på MIT for Øystein og Frøydis. 

Den håpløs "Locker" (utenlandsk for låsbart skap)

Her på søndag hadde MIT generøst påspandert alle MTM'ere med følge, avkom, grandtanter, etc fri inngang på Museum of Science som kun ligger et par steinkast fra redet til de tre musketerer. I tillegg vanket det lunch-bonger på deltagerne, gratis mat = godt oppmøte.

Det var en flott dag i Boston og selvsagt en mengder av folk og som en av musketerene kommenterte "Her er det for mye foreldre...". Fridag og museum er åpenbart noe som appelerer til småbarnsfamilier.

Uansett; Anders hadde fått i oppgave å hente billetter og bonger noe han utførte med innlevelse og stolthet. Vi fikk alle en god beskrivelse av hvor vi skulle gå, og ikke minst hvor food court var (igjen utenlandsk for matsal med matinnslag fra alle verdenshjørner).

Yngste musketer fulgte åpenbart ikke helt med i timen, og gjorde derpå det fatale valget å alliere seg med en enslig MTM'er om å spleise på locker som heller ikke hadde fungt særlig godt med. To jakker for 1 dollar, det var lurt og billig tenkte vi. Men dengang ei. Det hele begynte med at systemet for lockers fungerte kun for quarters (1/4 dollar for de som lurer) og det skulle boksen det atpå til ha 4 stykker av. Som for de fleste nordmenn er mynter blitt en uting, men som flaks var klarte vi å hoste opp....3 quarters. Én mynt igjen og vi ville være i mål. Etter å ha gått gjennom hele myntsamlingen i bukselommene viste det seg at dersom vi bare fikk vekslet inn 2 stk 10 cent, og en 5 cent, ville vi være i boks. Musketeren visste råd og var tjapt uten (les: heldig) å fant en quaters-betjent som gledelig veksle inn for oss, vips korrekt antall quarter!

Leste bruksanvisningen nøye for som alle vet, slike kasser er ikke standardisert verden over...heller ikke i Norge forøvrig. 4 mynter senere og nøkkelen på locker 186 var ikke til å rikke. Pokker.

Men det var en vekslesautomat rundt hjørnet. Aha! Men, nei....den tok selvsagt bare 1 dollar sedler, noe ingen av oss hadde. Igjen viste musketeren handlekraft og spasserte sporenstreks bort til infoskranken for å klage på locker-låsen. Den vennlige damen var tjapt ute med en ny bunke quarters, "prøv en annen locker" var rådet. Blide og fornøyde mente gutta at det kunne da ikke være noe galt med låsen, vi prøver en gang til.....men det var noe galt med låsen og vi var igjen tilbake til start.

Nå begynte vi å bli noget stressa, om kun kort tid skulle alle samles for å se en ny 3D-film i andre etasje, og vi var ikke engang kommet inn døra.

Nok en gang gikk vi bort til info-skranken, men i stedet for å få en ny bunke quarters så fikk vi beskjed om å vente, det skulle komme noen å hjelpe. Det varte å rakk, 5min, 10 min, og ingen hjelp kom. Musketeren tok ut penger, men fikk bare 20 dollars = vi var like langt. Igjen bort til infoskranken, hjelpemannskapet var visst blitt allokert til å finne en bortkommet 4 åring og vi var blitt nedprioritert. Men problemet løste seg; vi fikk en ny bunke quarters for å prøve igjen. En annen lås denne gang, og på mirakuløst vis gikk alt som smurt og vi kunne jakkeløse vandre rett inn.

Museet var forøvring flott og godt egnet for barn. 3D filmen var bra, vi fant proffen med kone, takket og bukket for arrangementet, så et spektakulært lyn-genereator show, lunch (med bong) før vi mer eller mindre rømte lokalet etter å ha forsikret oss om at proffen også var gått hjem for dagen for å drikke te.

Moralen er: Skal du på museum hvor de har lockers, kom uten jakke.

Hvor vanskelig kan man egentlig gjøre bensinfylling?

Anders har besøk av kone og sønn for tiden. Dagen i dag skulle være den store shoppingdagen med besøk på Wrentham Outlets. For å komme dit bør man egentlig kjøre bil. Men bilen viste seg å ha lite bensin. Rett etter at vi kom ut på motorveien kjørte vi derfor av igjen på jakt etter en bensinstasjon. Vi fant ganske raskt en Mobilstasjon og svingte opp. Frøydis greide å resonnere seg frem til hvilken side av bilen som har bensinpåfyllingslokk så vi stoppet foran en passende bensinpumpe. Der kunne man benytte kredittkort så et passende kort ble stukket inn. Maskinen spurte så etter 5-sifret Zip-code, altså postnummer og ikke pin-kode som vi nordmenn er så vant til. Problemet er at zip-koden på kortet er 4-sifret (typsik norsk) og ikke akseptabelt. Adressen vi bor på har zip-kode, men kredittkortet er norsk så det er ingen kobling mellom kredittkortet og 02111. Altså måtte det betales i butikken. I Norge går man da bare i gang og fylle bensin og så betaler man etterpå. Bensinpumpen her sa "awaiting authorization" og nektet å gi fra seg bensin. Jaha - inn i butikken for å høre. Man må betale på forhånd. Jeg tilbød å trekke kredittkortet på forhånd og så betale etter fylling. Ikke mulig, jeg måtte bestemme beløp på forhånd. Men jeg skal ha full tank? Ikke mulig - bestem beløp. Ok, tanken var tom, hvor stor er tanken egentlig??? La oss si at vi trenger rundt 55l. Liter?? her benyttes US Gallon! Det er ca 3,5l. Anders regnet raskt ut vi ville trenge i minst 15 gallon. Så det ba jeg om. Men nei, beløp måtte oppgis! Ok - hva er så literprisen, unnskyld, pris per gallon? Heldigvis har Anders mobiltelefon med kalkulator slik at et passende beløp kunne oppgis. Nå var det intet problem! Beløp ble betalt med kredittkort og pumpen ble åpnet for ca 15 gallon. Og vi fikk endelig fylt bensin!
Det var godt beregnet også - bensinmåleren viste maks da vi startet igjen.
Det er ikke alt som er bedre i USA!!
Men vi bidro til å opprettholde privatforbruket i USA på kjøpesenteret!

Men lærer de noe da?

Musketerene har foreløpig konsentrert seg om å berette om hvordan dagliglivet i Boston arter seg. Det er en fare for at evt. lesere får en oppfatning av at livet i Boston består av turer, underholdning, restaurantbesøk og ikke minst latter. For å prøve å motvirke dette inntrykket kommer her en (trolig) kjedelig oppramsing av hvilke faglige aktiviteter de har for seg på MIT.

Disruptive Technologies: Predator or Prey?
Dette faget dreier seg om å lage en modell for hvordan nye teknologier oppstår og hvordan disse påvirker og påvirkes av eksisterende teknologier. Dette illustreres gjennom historier. Vi har foreløpig sett på hvordan gasslys ble utkonkurrert av elektrisk lys og hvordan skrivemaskinen ble utkonkurrert av PC'en. Til i dag hadde vi oppgave: alle elever fikk 1. min og 1 powerpointslide til å presentere en teknologi eller et produkt som kan være et gjennombrudd i forhold til noe eksisterende. Ganske morsomt! Neste uke skal vi samles i grupper rundt enkelte av disse for å analysere nærmere hvordan fremtiden til teknologiene blir.

Managing Innovation and Entrepreneurship
Dette faget er litt i familie med det forrige - her skal vi lære om organisering og ledelse av innovasjoner og teknologi. Her benyttes også eksempler i undervisningen i tillegg til teori. Det siste vi så på var Segway. Dette ble studert gjennom en laaaang artikkel fra Vanity Fair. Og så var det diskusjon i klassen om hvorfor dette ikke ble en suksess. Organiseringen og planleggingen var ikke god, men vi fant ut at det viktigste var at Segway er uncool! Her også skal vi jobbe med et prosjekt. Vi må selv danne grupper som skal finne et passende firma hvor vi skal intervjue en eller helst to i toppledelsen om hvordan de organiserer innovasjon og utvikling. Dette skal så gjennom en trestegsprosess beskrives og presenteres for resten av klassen!

Competitive Dynamics and Strategy - Winning in Technology Markets
Lang tittel - men interessant fag. Foreleseren er litt merkelig, men har kunnskap om mye rart fra mange land og markeder! Her dreier ting seg om å finne ut hvordan man kan skaffe seg konkurransefordeler når man har et teknologisk produkt å selge. Igjen masse eksempler, foreløpig har vi konsentrert oss om tema som "commoditization", hvordan produkter og tjenester standardiseres og der det blir vanskelig å skille seg fra konkurrentene. Eksempel: data/IKT, bredbåndstjenester, mobil etc. Og mer prosjekt: en gruppe på 7 personer skal f.eks. prøve å hjelpe BT å lage forretningsmodeller for hva man kan gjøre med Web 2.0.

Generating Business Value from IT
Selve rosinen i pølsen for Anders!! Som alle vet brukes det fantastisk mye penger på IT og datautstyr. Temaet her er hvordan en virksomhet skal sikre at de faktisk får noe igjen for dette. Og hvordan man evt. kan utnytte IT til å skaffe seg konkurransefordeler i forhold til konkurrenter. Ennå mer prosjekt: her er ikke prosjekt valgt ennå, men igjen er det virkelige problemstillinger som skal undersøkes. Og de skal presenteres for "senior executives" fra firmaene som har kommet opp med prosjektene! Klassen skal gjennom et forsøk på noe nytt: når case skal diskuteres skal man på forhånd ha utpekt to som skal argumentere for en gitt påstand og to mot. Spennende!

Spec Sem in Mgmt: Research Seminar on the Creation & Exploitation of Innovation
er et litt merkelig fag: det går over et halvsemester. Her er det meningen at grupper av studenter skal sette seg inn i litteratur om et innovasjonstema og presentere for resten av klassen! Dette er ment å være en slags hjelp til å starte på "thesis" - masteroppgave! Interessant opplegg!

Seminar in Leadership II
Noen av oss er så heldige å få være med på dette. Dette er kanskje det billigste faget i den forstand at det kun er oppmøte som kreves. Mandag og onsdag kveld inviteres fremtredende "executives" - toppledere for å fortelle om sin lederstil, krisehåndtering og hva som måtte være interessant. Dette er en ganske formell affære, hvor man må møte i Business Attire (dress og slips.) Først er det ca. 20 minutter hvor gjesten forteller hva vedkommende måtte ha på hjertet (Powerpoint skal helst ikke benyttes) og så er resten av de nøyaktig tilmålte 75 minutter tilgjengelig for spørsmål fra tilhørerene. Deretter er det først mottakelse m/drikkevarer og middag for en utvalgt gruppe studenter sammen med gjesten. Ganske givende.

Det ovenstående burde gi et lite bilde av hva vi driver med på dagtid. Det ser kanskje ikke uoverkommelig ut, men det er mye litteratur som skal leses. Lesingen skal være gjort før timene og man må være aktiv i timene. Og prosjektene tar/kommer til å ta mye tid.
Til gjengjeld er det ikke eksamen!!

Rundt på MIT

I dag var det plutselig litt vår! Den sure vinden fra innlandet har snudd til en hyggelig, varm vind fra Atlanterhavet. Dermed ble det full vår på MIT - og pent vær.
På onsdager er det et solid opphold mellom forelesningene. Denne tiden skulle benyttes til å lete etter bok/artikler på et av flere biblioteker på MIT. I dette tilfelle var det Barker Engineering Library som skulle besøkes.
På veien gikk vi forbi en bygning som ikke falt i smak, se vedlagte bilde:











Studentmiljøer har gjerne noen merkelige tradisjoner. En av MIT sine er at det bringer eksamenslykke å gni nesa til Eastman (han med Kodak!) Legg merke til at nesa til Eastman er blankpolert:















Biblioteket vi var på jakt etter ligger i en flott bygning.
Det viste seg enkelt å bruke biblioteket: man finner boken man trenger (blant mange bøker) og tar denne med til skranken for utsjekking. MIT-kortet benyttes som lånekort. Det er naturligvis mange biblioteker på MIT. Alle bøker/publikasjoner er søkbart på intranettet og man kan finne ut hvor man evt. kan finne bøkene. I tillegg har man tilgang til bibliotekarer som visstnok er mer enn villig til å hjelpe til! I tillegg ble det tid til en kaffe i en kaffebar! Studentlivet er hardt! På den annen side holdt vi på med undervisning og gjesteforelesning til kl 20 i kveld. Egentlig burde vi nå ha lest til neste forelesning, men nå orker vi ikke mer!

Skiing Massachusetts

To av musketerene er assosierte medlemmer av en eksklusiv gruppe studenter kalt MIT Sloan Fellows (SF). Alle SF m/fam var invitert på skidag til Wachusset Mountain. Her skulle være subsidiert ski samt servering av lunsj. Vi så frem til en dag hvor vi kunne lære flere av SF'erne å kjenne! Vi dro av gårde grytidlig søndag morgen med bil. Det var også mulig å ta buss, men bil virket mer fristende kl 0715 en søndag morgen!
Wachusset ligger ca. en time fra Boston. Landskapet er hele veien ganske flatt så vi slet med å forstå at det kunne være noe slalomanlegg i nærheten. Wachusset viste seg å være en enkeltstående topp.
Vi kom frem og fikk betalt dagskort og skileie. Skikortet hadde samme merkelige system som på Killington. Deretter var det utlevering av ski. Dette var uhyre godt organisert., Utleveringen gikk på noen få minutter. Til gjengjeld fikk man ikke velge ski - alle som leier fikk ski av nøyaktig samme modell.
Så opp i bakken, som vi hadde gjettet var det egentlig bare en stolheis med to tilhørende bakker som fant noenlunde nåde for bortskjemte nordmenn. De to brukbare bakkene var godt preparert så vi fikk en fin skidag. For Anders var det egentlig en fordel at bakkene var ganske korte slik at de kunne kjøres ned uten at det gjorde vondt i knærne.
Kl 1200 var det lunsj og anledning til å bli kjent med et noen SF. Deretter ski til vi var godt fornøyd kl 1500. Litt mer sosialisering før kursen ble satt mor Boston igjen.
Underveis ble det tid til en liten stopp på opphørssalg på Circuit City. Enkelte musketerer har lenge siklet på dette. Vi endte opp med å kjøpe noen sterkt rabatterte DVD'er og litt annet småtteri.

Comedy Night

Musketerene trengte litt underholdning på lørdag. Harald mente at Comedy Night måtte være en lokal kulturell opplevelse verdt å oppleve. Dette skulle altså vise seg å være det vi på norsk kaller Stand-Up. Bernt og Anders følte at dette var noe nytt som måtte prøves. Etter litt søking falt valget på Mottleys Comedy. Etter litt frem og tilbake fikk vi bestil biletter til evenementet. Andre kolleger ble også informert om at her var det moro på gang. 45 min. før forestillingen gikk vi hjemmefra. Mottleys adresse viste seg å være en diskret bar plassert i en skummel bakgate. Baren ble entret og vi fikk beskjed om at nedgangen til kjelleren ville åpne om 5. min (det ble 15...)
Øl ble kjøpt inn og ventingen tok til. Etter noen minutter ble det åpnet for å gå ned i kjelleren. Her møtte vi en kar med en skriveblokk som skulle sjekke om vi hadde biletter. Bernt dro frem kvitteringen vi hadde skrevet ut etter internettkjøpet av billetter. Han lo av Bernt og spurte hva han het, han hadde en håndskrevet liste over gjester. Vi ble krysset av og vist plass ved et bord borte i et hjørne.

Lokalet var en kjeller med plass til ca 50 (?) ved langbord og småbord. Det var ikke så mange der, så vi lurte litt på hva vi hadde rotet oss bort i. Etter hvert seg det på og like før kl 2000 ringte være venner og lurte på hvor klubben egentlig var. Anders stakk ut og fant dem rett utenfor døren. De hadde satset på å kjøpte billetter ved inngangen, men det viste seg å være helt fullt. Så de måtte gå igjen. Synd, for det skulle vise seg å være et glimrende show!

Etter hvert ble det helt fullt, og ca. 2015 ble første komiker introdusert. En afroamerikaner fra Alabama, full av selvironi. Han ble etterfulgt av en troskyldig utseende ung dame som påsto at hun var veterinær. Hun lirte av seg et antall svært grove (og svært morsomme) historier, hele tiden med en uskyldig mine - fantastisk. Stemningen sto i taket (som for øvrig var ganske lavt).

Til slutt var det tid for kveldens hovedattraksjon: Frank Santorelli. Han har spilt en liten birolle i The Sopranos (Georgie - bartenderen i Bada Bing). Han var ekstremt morsom og svært selvironisk. Utrolig nok hadde han en sekvens om "Cross Country Skiing".
Ut fantastist opplevelse. Lattermusklene fikk virkelig kjørt seg!
Frank avsluttet med å radbrekke noen kjente låter (bl.a. Piano Man av Billy Joel) sammen med en dyktig pianist. Alle forsøk på allsang ble brutalt stoppet ("Shut the f*** up!! This isn't a sing-along")
Anders ble så fascinert at han måtte kjøpe signert bilde av Frank, inntektene ble hevdet å gå til noe kreftgreier...
Da fikkvi også anledning til å påpeke at vi var nordmenn og at vi syntes sekvensen med langrenn var ekstra morsom! Han lo godt og alle musketerene fikk trykke denne nye heltens hånd!
Amerikanere generelt oppfattes jo å være ganske polerte, og på enkelte områder pripne og moralske. Comedy Show'et var på alle måter det motsatte - scenen var primitiv, ingen sminke, et ganske enkelt lokale, ganske amatørmessig regi på opplegget. Og humoren er rå, med mye banning og mye grov humor. Kanskje det er her amerikanerne blåser ut? Det var i alle fall ingen av tilskuerne som så ut til å reagere.
Musketerene var svært godt fornøyde med kvelden og følte at de hadde opplevd noe "ekte"! Kvelden ble avsluttet med litt mat på Cheers i Quincy's Market. I Boston finnes to Cheers: den originale hvor utendørsopptakene i TV-serien er gjort, og en ny bar et helt annet sted hvor man har gjenskapt inventaret fra TV-serien. Maten var forresten helt OK!

Uten mat og drikke...

Musketerene er opptatt av å vise seg verdig den tillit Norge har vist dem ved å betale for å la dem tilegne seg kunnskap ved en fremtredende (og dyr) utenlandsk institusjon. For å kunne yte sitt ypperste må musketerene ha næring!
Det er ikke spesielt utfordrende å skaffe seg nødvendig næring i USA, heller ikke i Boston. Utfordringen er naturligvis å balansere dette på en slik måte at de ikke vil ligge helsevesenet til last ved retur til sitt hjemland.
For å vise at det ikke bare inntas gourmetmat på restaurant vises her bilder fra matlaging og -fortæring på den hjemlige arena.

Etter en slik innsats var det tid for en rask visitt på en "pub i nabolaget" - Cheers. For mange kjent fra TV-serien med samme navn. Baren viste seg å være helt grei...
Fredagvar det endelig tid for å møte våre medstudenter, de myteomspunne "Sloan Fellows" (SF). Dette skjedde på puben "Muddy Charles" i Walker Memorial på MIT. Dette er en pub for "graduates": i Massachussets kan ingen under 21 få servert alkohol (av andre enn foresatte!). Dette foregår på den enkle måten at "noen" tar med seg en "pitcher" mugge med øl og et antall plastglass og så er det bare å la skravla gå! SF viste seg å være ganske ordinære mennesker, noen med skremmende gode kunnskaper om det norske pensjonsfondet.
En avvåre nye venner visste om en hamburgerbar som serverer en av USAs beste hamburgere. Så han dro oss til en sliten, overbefolket hamburgerbar i nærheten av Harvard Square (flott område - det må vi komme tilbake til) Musketerene ville nok ikke vurdert å spise her hvis ikke det var for at vi var i følge med en innfødt. Men hamburgerene var veldig gode (det var ca. 50 å velge mellom, og de sedvanlige valgene (ost: cheddar er safe)).
Som man ser av bildet serverte de løkringer (mye og gode!!!) og dessert (Oddbjørn gleder seg!)

What we (not) learned in school today: Electrocuted Elephant

I dag hadde vi "lab" som professoren kalte det! Dette i et fag som handler om å forstå hvordan teknologiinnovasjon foregår. Professoren har blitt guru på å analysere hvordan forskjellige teknologier utvikles og erstattes av nye teknologier. Selve faget fungerer slik at proffen kan snakke fritt om hostorike ting. Dagens "lab" var egnet til utvikling av elektrisk belysning med særlig stor fokus på glødelampen.

Som de fleste vil vite ble glødelampen "oppfunnet" av en kjent herre ved navn Thomas Edison. Vi var litt spent på hva lab-elementet ville innebære, men det skulle snart vise seg: proffen hadde med seg en lampe (laget av hans far) fra tidlig 1920 tall. Samt et par pappesker med deler av sin samling av gamle glødepærer! Hvorav noen fortsatt virker.

Nå viste det seg at det hyperavanserte AV-utstyret faktisk fungerte. Proffen kalte opp kommandoen over mic og fikk satt på "overhead camera" dvs. at på lerretet dukket det opp et bilde tatt rett ned på kateteret hvor han så viste frem en original Edison-lampe. Deretter ble lampen sendt rundt i salen slik at vi alle kunne få studere den!

Videre demonstrerte han så hvordan forskjellige generasjoner av glødelamper virker.

De tre musketerer hadde tildel litt lite å gjøre i formiddag og spant videre på forskning rundt glødelamper, elektrisitet og Edison. Her snublet vi over informasjon om kampen mellom likestrøm og vekselstrøm. Herr Edison hadde klokkertro (eller egentlig hadde han investert pengene sine iI likestrøm. Det ble tidlig klart at vekselstrøm er vesentlig mer egnet.

Som vi har lært i dag vil "gamle" teknologier kjempe mot "nye" selv om disse er bedre. Edison brukte alle tilgjengelige triks for å kjempe mot vekselstrømmen, ikke minst prøvde han å skremme opinionen med at vekselstrøm er mye farligere enn likestrøm. Dette gjorde han bl.a. ved å overtale/påvirke New York State til å ta i bruk vekselstrøm til henrettelser, og han passet på å publisere dette faktum. Interessant nok var Edison egentlig sterkt anti-voldelig!

Og nå kommer vi til 4. januar 1904: på denne dagen sørget Edison for å henrette elefanten Topsy med nettopp: vekselstrøm.
Topsy var en farlig elefant i en dyrepark på Coney Island som man hadde bestemt å avlive/henrette fordi den hadde drept tre dyrepassere (en av disse hadde foret elefanten med en brennende sigarett...)
Først vurderte man å henge elefanten, men dette ble ansett som lite humant...
Edison så en mulighet for litt ekstra PR. Han påtok seg å henrette elefanten med vekselstrøm. Dette ble så gjort (ved hjelp av konkurrenten Westinghouse's generator). Han sørget for at det hele ble filmet og publiserte senere filmen under tittelen Electrocuting an Elephant.
Som de teknisk interesserte vil vite tapte Edison kampen mot vekselstrøm. Rester av hans distribusjonsnett for likestrøm var likevel bevart i drift i New York helt frem til november 2007!
Utrolig hva man lærer på MIT...

Kinesisk? Koreansk? Japansk?

Når man er sent ferdig med forelesning (18-tiden og senere) er de tre musketerer lite motivert for matlaging, men desto mer klare for middag ute. Musketerene bor rett ved det meste, inkludert Chinatown, så her på tirsdag ble det bestemt at det skulle spises kinesisk. Etter forelesning tok de Red Line ett hakk lenger enn vanlig og satte nesen mot Chinatown. Det var (som vanlig) surt vær så de datt inn på den første og beste(?) restauranten vi fant. En hyggelig dame viste oss til et bord i 2. etasje i et tiltalende og stilrent lokale. Vi skjønte at her var det spesiell servering for midt på bordene var det en kokeplate. Og på bordene hvor det var gjester var det masse fat og en sydende gryte.

Vi fikk tildelt et bord og tok fatt på menyen. Her skjønte vi lite, selv om det båre var engelsk tekst (og bilder)
Kelneren skjønte problemet og forklarte: vi skulle velge oss hver vår hovedrett (fisk, kjøtt, skalldyr, vegetar) og ris eller nudler. Samt to supper!

Vi då gjorde - og like etter kom hun tilbake med en gryte med to supper som ble satt til koking på kokeplata.

Og vi fikk forklaring på koketid:

• rotgrønnsakene trengte 5. minutter
• fisk og skalldyr 2. min
• andre grønnsaker (bl.a.) spinat 1.min
• og kjøtt 20 sek

Så da var det bare å gå i gang med å lage mat. Det er riktig morsomt å tilberede maten ved bordet og det smakte godt! Og vi ble mette! Som man ser av bildet var det bare B. som våget seg på "baby-squid".

Vi lurte fælt på hva slags restaurant dette egentlig var. Vi var i Chinatown så vi antok den var kinesisk, men vi hadde aldri vært i en sånn kinarestaurant før. Kunne den være koreansk? Det var tross alt Kimchi' på menyen? Til slutt måtte vi spørre. Kelneren skjønte ikke spørsmålet helt, men til slutt fikk vi svar: restauranten var japansk!

The TA

En av tingene som skiller undervisningen på MIT fra andre skoler enkelte av musketerene har gått på (les NTNU/NTH) er TA - Teaching Assistant. Vi har lest om denne personen i "syllabus" fagbeskrivelsen. Men vi har lurt litt på hva vedkommende har ansvaret for.
Det har vi nå funnet ut av! TA er en Sloan MBA-student som sitter i klasserommet under undervisningen. Han (foreløpig er det kun menn) er den eneste som har laptop åpen. Vedkommende sitter og følger med på hvilke elever som tar ordet. Hver gang noen svarer på spørsmål, stiller spørsål eller kommenterer blir det avmerket i et passende regnark. En av våre kolleger hadde i dag mulighet for å kikke en TA over skulderen.
Han fant ut at alle som tok ordet ble notert, uten at det ble avmerket noe om kvaliteten på responsene. Det gjelder altså å ta ordet et par ganger per time. En del av karakteren (the grade) baseres på innsats i timene!

Ellers skal det sies at forelesningene så langt har vært bra. Så dette skal nok gå bra!

Andre skoledag...

H. våknet opp til rimelig tid til at de to andre musketerene var forduftet ut av heimen til morgenundervisning i et eller annet IT-fag. Nøt morgenen i ro og mak over en kopp Irsk Te og en passe bunke artikler, men var riktignok litt urolig for at de to andre musketerene muligens kunne ha brukket lårhalsen på is føret. Men dengang ei...

Det viste seg at hverken lårhalser eller hofter var brukket, for isen på fortaus kantene var smeltet, og solen skinte flott over Boston City. En passe spasertur over parken, starbucks (espresso...Kenya blend...to go please) på hjørnet, Charles Street, litt frisk bris over broa, og så var andre skoledag i gang.

Forelesning på amerikansk

Det spennende med å studere i utlandet er kulturforskjellene! Hvordan forløper en forelesning, hvor aktiv skal man være etc. etc.
I dag kom svaret!

Første utfordring var å finne forelesningssalen, den lå litt bortgjemt i bygning 1. I tråd med instruksjon prøvde man å mingle i salen - man ønsker ikke klikker av nordmenn. Litt vanskelig å spre seg jevnt utover når man utgjør omtrent halvparten av forsamlingen - men vi prøvde i alle fall.

Amerikanere er besatt av å lære navn, vi har alle fått utdelt flotte laminerte navneskilt som vi skal bruke i klassrommene. Alle pulter er utstyrt med en frest slisse man kan plassere navneskiltet i. Dette er jo ganske lurt - utfordringen er å huske navneskiltet mår man går. Og det var det jo minst en av oss som ikke gjorde!

Den første forelesningen var av den avanserte typen, dette var en såkalt åpen forelesning, dvs. at det var 4 personer som satt i andre deler av verden og fulgte med. Disse satt med Web-kamera og mikrofon og vi så dem kontinuerlig på en av to skjermer i salen. Salen var ellers utstyrt med et avansert videosystem som gjør at foreleseren følges automatisk av ett eller flere kameraer. Og når man skal kommentere eller svare på spørsmål må besvarereren skru av/på en mikrofon som finnes på alle plasser i salen.

Hele dette avanserte opplegget ble styrt av en kar som satt på et sentralt sted langt fra salen og som ble kalt opp over høyttaleren ved behov. Og det var det! Mye av tiden gikk med til å prøve å få kontakt med de 4-5 studenetene som fulgte forelesningen off-line. Det avanserte SmartBoard-systemet skapte også litt utfordringer. Sånn går det når man har avansert AV-utstyr. Men vi ble forsikret om at dette skulle fungere optimalt neste gang!

Neste forelesning var atskillig mindre avansert - men her skapte problemer med regulering av lysforholdene store utfordringer for både foreleseren og oss! Det var egentlig bare to innstillinger av og på - og ingen passet egentlig! B. ga foreleser råd om fargevalg på tekst på foiler så dette vil nok bli vesentlig bedre neste gang.

Ellers er det mye regler her:

• Det er ikke lov å ha PC'er på. Laptop'er må være lukket under forelesning, med mindre foreleser har tillatt det motsatte.
• Telefoner skal være av
• Man skal komme presis og ikke gå før forelesningen er over
• Det er klare regler for etikette: respekt, høflighet etc. (ingen dårlig ide!)
• Man får lov å ta notater! Enkelte forelesere foretrekker faktisk at man ikke tar notater!
• Det skal være stille - og det var det (selv om nok noen av oss nordmenn var rimelig klare for å hviske og tiske litt!)

Alt i alt meget fornuftige regler, i motsetning til hva mange tror er det vanskelig å bruke PC samtidig som man følger forelesning og det er ganske forstyrrende for andre!

På MIT gjelder MIT-TIME. Dette betyr at det ikke er pauser mellom timene! Men alle timer begynner 5 minutter etter oppsatt tid og slutter 5 minutter før. I vårt tilfelle lå salene rimelig langt fra hverandre, vi hadde ikke prøvegått ruten på forhånd, og det snødde veldig. Da vi kom frem møtte det oss en smilende foreleser som lurte på om vi var nordmennene! Han hadde regnet ut at vi ville komme litt sent og bestemte prompte at vi skulle begynne hans timer 10 min senere. Så litt fleksibilitet finnes det!

Ellers var det trygt og godt å se at noen av de mer erfarne tok en blund under forelesningene!

Forelesningene var for øvrig bra!

I Heisen

På tur i helgen opplevde vi dette med at man i USA bruker folk der vi i Europa (eller i det minste Norden) har automatisert. I alpinanlegg i Norge har vi i mange år hatt veldig enkle, driftssikre og ikke minst automatiske billettsystemer (SkiData o.l.) og vi gikk naturligvis ut fra at det samme ville være tilfelle i det meste avanserte av alle land: USA. Men nei...

Vi regnet med at det å få ut heiskort ville være en lang køaffære, men på godt amerikansk vis var køen meget godt organsiert, det var minst to personer som hadde som eneste oppgave å passe på at alle billettluker var optimalt utnyttet. Dette fungerte utmerket, det samme gjorde utleveringen av heiskortene - gjort unna på sekunder. Men så var det selve heiskortet da! Her måtte det forklaring til:

1. En egenkvitteringsdel måtte rives av og legges i f.eks. lommeboken slik at man kunne få nytt heiskort dersom man mistet det første (en glimrende ide!)
2. Dernest skulle man ta en vedlagt plastdings og tre gjennom heiskortet
3. Tilslutt skulle plastdingsen tres gjennom en glidelåsløper, NB! hoveglidelåsen (den i midten) måtte IKKE brukes, da kunne heiskortet blafre ubehagelig i ansiktet! - til gjengjeld spilte det ingen rolle om man brukte en på venstre eller høyre side!

Vi begynte nå å bli spent på hvordan disse heiskortene ville virke i praksis.

At det er nok folk å ta av i USA opplevde vi ved heiskøene, igjen glimrende organiserte køer med egne køordnere - og så: en til to personer som skannet strekkoder på alle heiskort. De gikk rundt med en uhyre avansert strekkodeleser og leste av alle som skulle ta heisen - i alle heiser hver gang! Navneskiltene viste at disse kontrollørene var fra land som Brasil...

I USA er man vanligvis paranoid med hensyn til sikkerhet, men i stolheisen manglet disse små lukene som regulrerer trafikken i Norge. Her skulle man bare skli frem på signal. Vi hadde noen pussige opplevelser med dette:

I 4-manns stolheisen skal egentlig 4 personer slippes frem samtidig og fylle opp en stol. Men når heiskortet først må skannes fører dette til at person 4 kommer en del senere enn person 1 noe som kan gi katastrofal følger. Vi måtte kjøre heisen 4 ganger før vi (i dette tilfellet tre personer) alle klarte å komme oss i samme 4-seter. Og det var ikke fordi det var fullt! Spesielt B. hadde et spektakulært stunt hvor han "bommet" på neste stol og skled rett inn mellom to turtelduer som plutselig fikke en nordmann mellom seg. Heiskontrolløren (ikke hun som skannet, men han som passet på stolene) ropte og skrek, men det gikk nå bra. Etter at A. gjentok stuntet i neste runde var vi redd for å få nekt, men det virket ikke som om vi ble husket.

Skiing Vermont

MIT Sloan er i følge ryktene et intenst sted å studere. Den første uken har ikke akkurat slitt ut de tre musketerer! Vi innså at hvis ryktene medfører riktighet er denne helgen siste mulighet for litt fri. I tillegg viste det seg å være langhelg: fredag var fri og mndag er registrering for alle andre enn oss på MIT. Det har snødd mye i det siste og værmeldingen så gunstig ut så fredag ringte H. til Killington og ordnet overnatting og skikort for 7 personer.

Det tre musketerer stakk av gårde i ett-tiden. Siden vi skulle opp i fjellene med sommerdekk stakk vi innom Avis for å sjekke om kjøretøyet var optimlalt. B. klarte ikke å få oppgradert til en SUV, men vi fikk en litt mer egnet bil. Turen fra Boston til Killington tar ca. 3 timer. Vi ble litt forsinket av behov for å sjekke dekktrykk, samt en lunsj på Chilis. Ingen stor opplevelse bortsett fra at H. ble nektet en Margerita fordi han ikke hadde godkjent leg, han hadde glemt passet. Her må bemerkes at H. hadde en nesten-katastrofe kvelden før på et MIT arrangemente hvor han nesten ikke kom inn. Massachussettes er veldig opphengt i at man må dokumentere at man er 21 for å få alkoholservering. Norsk førerkort er ikke nok!

Spenningen i bilen steg da vi kom inn i et snøvær, vi hdde tross alt sommerdekk! Men alt gikk bra! Og snøværet forsvant omtrent samtidig med at det dukket opp!

Etter ankomst, nøkkelhenting og skileie (åpent til midnatt!) var det tid for middag. Vi valgte Casey's Caboose, et litt spesielt sted. Bra stemning, god mat og ok service.

Så ble leiligheten inntatt. Den viste seg å ligne ganske mye på andre leiligheter på vintersportssteder så dette var vi fornøyd med!

Resten av gjengen kom sent på kveld og vi fant etter hvert et sted å ligge for alle! Så ble det litt socialising før vi tok kvelden - målet var å komme tidlig i bakken!

Det viste seg vanskelig i og med at noen måtte ut for å leie ski, mens andre dro for å hente heiskort. Men til slutt kom vi ut i bakken! Og da var alt fryd og gammen. Nydelig vær, godt med snø og fine forhold. Kanskje bortsett fra sterk vind, men anlegget er slik utformet at det går an å finne bakker som ikke er så utsatt for vind. En stakkar ble syk og måtte ligge mesteparten av dagen uten at det la noen vesentlig demper på fornøyelsene...

Dagen ble avsluttet på tradisjonelt vis med after-ski, mat og mer after... Og igjen, forhioldsvis tidlig til sengs for å komme tidlig i bakken. Merkelig nok gikk det bra denne dagen, til tross for at leiligheten skulle forlates/ryddes. Leilighetene her er mer som hotell, så det var egentlig bare å pakke seg ut og fylle opp bilen som gjaldt. Så kjørte vi på ski til ca. ett. Vi stoppet i Woodstock, VT (nei - ikke den Woodstock!) en riktig søt liten by hvor vi spiste lunsj i en riktig gammel kafe. Riktig trivelig - kafeen var travelt opptatt med å forberede Super Bowl XLIII. En enorm begivenhet for de innfødte.