Og så var det tid for å dra hjemover

Mandag 19 var siste dag for Anders i Boston. Det eneste som sto på programmet var at Anders skulle være forskningsobjekt på Harvard! En norsk Ph.D student hadde spurt etter noen fra Østlandet, helst fra Akershus eller Østfold og under 35 til et lingvistikk-forsøk. Jeg tenkte at det ikke kan være lett å få tak i norsktalende i Boston så 2 av tre krav kan ikke være så galt. Jeg sendte en epost og sa at jeg kunne komme på mandag. Og Ph.D studenten var klar. Dette lot seg jo fint kombinere med en sightseeing på Harvard, det eldste og mest berømte universitet i USA (på MIT kalt "that school upriver") Forsøket besto i å sitte i en lydttet boks og lese meningsløse tekster (på norsk) om igjen og om igjen en times tid. Jeg syntes det var gøy, og det det var artig å prate med studenten.
Harald og jeg møttes igjen, tok lunsj på Bartley's en siste gang før vi ruslet Massachussets Ave. mot MIT og over til Boston. Dvs. da vi kom til Mit Museum kom vi på at der trengte vi også å ta en runde. Så da ble en kikke der også før vi ruslet over Harvard Bridge igjen (for 5.? gang på fire dager) og hjem.
Da gjensto bare pakking før taxi til Logan Airport Terminal E, innsjekking på Icelandair FI630. det sto at man må være på flyplassen 2 timer før avreise. For sikkerhets skyld var jeg noen minutter før det igjen. Det var jo litt bagasje så jeg var spent på overvekt. Den ene bagen veide 45 kg, men innsjekkeren blunka ikke engang!
Det tok ca. 10 min å komme seg gjennom innsjekk og sikkerhetskontroll så da var det to timer å slå ihjel. Heldigvis hadde jeg Economy Extra så jeg fikk adgang i Lounge'n.
Flyturen var ganske uinteressant. Det eneste spesielle var at været på Island var strålende!
Og på Gardermoen ble jeg møtt av Frøydis! Strålende gjensyn! Herlig å være tilbake i Norge!
Selv om det her ventet arbeid:

• båtpuss


• hjulskift


• hage


• datautfordringer etc.

Tiden på MIT og i Boston var fantastisk og det var herlig å komme hjem!
Takk til alle MTM'ere og spesielt Harald og Bernt for veldig godt samvær gjennom fire begivenhetsrike måneder!
Og hermed er denne bloggen slutt for min del!

17. maiferiring

Siste dag med feiring var 17. mai. Dagen startet som seg hør og bør med champagnefrokost hos Knuts husvert i en forstad til Boston. Et veldig hyggelig arrangement i et fantastisk hus.

Etterpå var det tid for tog og tradisjonell 17. maifeiring. Toget gikk fra enden av Harvard Bridge over broa og langs Memorial Drive bortover mot Hyatt Hotel hvor det var servering i telt. Nytt av året var, ble det oss fortalt, korps. Besetningen var liten, men svært entusiastisk. Den besto av skarptromme, pikkolofløyte og saksofon. Toget startet med 20-30 mennesker og vokste underveis til ca. 50???

På Hyatt var det dekket på ved runde bord og det var servering av buffet. Ikke veldig norsk, men helt ok. Og så var det kake og kaffe - tilmed kransekake! Litt taler, en dypfølt hilsen fra Kongen og Ja vi elsker (den er vanskelig å synge, her kom vi egentlig ganske feil ut og klarte vel strengt tatt ikke å ta oss inn igjen, men vi fullførte!) hørte med.

Harald og jeg gikk litt lei da leker for barna begynte så vi snek oss ut og ruslet gjennom Newbury street en siste gang. Vi fant ut at nå var vi lei av alle former for feiring så vi bestemte oss for kino - det ble Angels and Demons, en helt grei film!

Hvalsafari, Regatta og Grand Prix

Lørdag morgen forvant Heidi og Bernt på ferie, mens Harald og Anders sammen med en rekke andre MTM'ere hadde avtalt hvalsafari. Delvis for å få se hval, men også for å oppleve Boston fra sjøsiden.
Men først måtte vi se starten på en etappe av Volvo Ocean Race. Den skulle gå kl 1pm, men ble utsatt - det var gøy å se på 5 båter satta av gårde, mens to ble liggende igjen. En stund etter kom de fem glidende tilbake. Å se 7 digre seilbåter manøvrere tett sammen i konkurranse om den beste startposisjonen var imponerende, båtene er ganske store og seiler veldig raskt. Men de kom seg av gårde! Legg også merke til den lille festlige seilbåten, en av to som for rundt med reklame for en av båtene.


Etter en liten matbit var det tid for å gå ombord i hvalsafaribåten som viste seg å være en katamaran av fergetypen komplett med kafe og salong akkurat som på norske hurtigbåter! Vi var ekstra heldige, det var lang kø for å komme ombord, men da vakten fikk se Hildegun med krykker fikk vi gå først - ta alltid med krykker når det er fare for kø!
Det var blitt nokså tåkete så vi så ingen verdens ting på vei ut, men vi hadde hyggelig selskap så det gikk greitt. Da vi kom ut på feltet hadde tåken gitt seg og vi var litt spent på om vi fikk se hval. Det fikk vi! Etter en stund ble det meldt om blåst et stykke unna. Nå jeg sier meldt var det guiden, det var naturligvis en forsker ombord som kunne fortelle om hval etc. Hun poengterte i begynnelsen at vi skulle se ville dyr, så vi kunne ikke regne med at de oppførte seg forutsigbart! Videre ble vi fortalt at hvalfangst stort sett var avskaffet, men at enkelte land fortsatt dreper hvaler forkledd som forsknoing. På forhånd var vi litt bekymret for at nordmenn var uønsket ombord, men det gikk bra!
Vi fikk se en rekke hval, både hale og luffer. Artig!
På vei inn var det enkelte som begynte å lure på hvordan det gikk med Norge i Grand Prix. Utrolig nok viste det seg at det var trådløst internett ombord så vi kunne følge den spennede avstemningen på nettet. Hvis ikke billettene til hvalsafarien hadde vært kjøpt på forhånd hadde vi nok havnet på Eurovision Song Contest feiring på MIT! Men det kom vi akkurat for sent til...

Avslutning

Noen av oss (Anders og Bernt??) ble ferdige allerede ved lunsjtid torsdag 14/5, det var litt rart å ikke ha noe mer på programmet. Ganske fort ble jeg overmannet av en blanding av rastesløshet og giddaløshet så jeg endte opp med litt hvileløs rusling i Boston mens jeg ventet på at de andre skulle blie ferdig. Litt Retail Therapy ble også forsøkt! Om kvelden var det en av mange avslutninger for SF '09 og vi var invitert. Et par av oss snek oss av gårde på Sloan Follies, en blanding av prisutdeling og revy av for og med Sloan MBAs. Riktig morsomt, ikke minst fikk vi oppleve Henry Ford's oldebarn dele ut en pris opprettet av Henry Ford's sønnesønn - riktig artig.

Fredag var det tid for de store feiringer:

• Først den offisielle avslutningslunsjen på Faculty Clob hvor Jim og Chanh delte ut deltakerbevis.
• Dernest var det vorspiel på takterrassen i 170 Tremont St. En flott opplevelse i nydelig kveldssol. Vakten var litt bekymret fordi vi hadde for mange folk på terassen, men det tok vi ikke så tungt, nordmenn ser jo regler helst som veiledende
• Kvelden ble avsluttet med Biffmiddag på KO Prime
• Helt til slutt forsvant noen på diskotek/klubb

En verdig avslutning på et passende langt studium!

Last day of classes

Så var dagen vi har både gruet for og lengtet etter! Dagen da det siste case't skulle gjennomgås, det viste seg å handle om en tysk bryggeridirektør i Ukraina som slet litt med lederrrollen sin! Det viste seg at det gikk bra til slutt!

Bra gikk det for oss også - en av lærerne uttrykte at nordmennene hadde bidratt veldig positivt til undervisningen. En av de andre elevene (her kaller vi dem MBA) nevnte i forbindelse med sin avsluttende presentasjon av sitt prosjekt at nordmennene fortjente en ekstra applaus - gøy!

Mandag var noen av oss på "Happy Hour" hos en av instruktørene våre. Hun hadde invitert hele klassen hjem på kvelden. Den norske gruppen (5) imponerte med å stille forholdsvis pent antrukket og med stor blomsterbukett! I tillegg kom vi omtrent først og gikk nesten sist! Her er bilde av professoren og den norske gruppen samt huset hennes som ligger midt i Cambridge.


I kveld (onsdag) var vi på $100k prisutdeling, et større show i forbindelse med utdeling av pris til beste gruppe studenter i konkurranse om beste forretningside. Konkurransen går hvert år og trakk i år rundt 900 deltakere (det er ca 10000 studenter på MIT!) Det er utrolig å se hvilken vekt man legger på entreprenørskap her. Heltene er de som starter bedrifter. Det var til og med en minister fra regjeringen i Massachussets (høres kanskje lokalt ut, men staten har ca 6,5 mill innbyggere, altså vesentlig fler enn Norge) Gründere hylles ikke bare fordi de prøver å tjene penger til seg selv, men fordi man her ser gründervirksomhet som svært nyttig for samfunnet. Konkurransen ble vunnet av en gruppe studenter som hadde utviklet teknologi for å unngå reboot ved installasjon av programvareoppdateringer (se www.ksplice.com)

Nå gjenstår bare en innlevering (den er 85% ferdig) så er det slutt!

Siste krampetrekninger

Som eventuelle ivrige lesere vil ha oppdaget er det blitt lenger og lenger mellom innleggene på blogge. Som tidligere antydet skyldes dette økt arbeidspress i forbindelse med avslutning av semesteret og medhørende innlevering av prosjektoppgaver. I morgen, mandag, for eksempel skal det være fremføring i flere fag hvor flere av musketerene må trå til. I tillegg skal det skrives videre på diverse andre prosjekter.

Duckling Day Parade

I dag møtte jeg et snodig syn! Nedover en gate midt i Beacon Hill kom det et langt opptog av foreldre og barn, mange utstyrt med festlige gule caps og andre hodeplagg. Hva var å dette? Jo idag var den årlige Duckling Day Parade hvor man feirer den kjente barneboka: Make Way for Ducklings av Robert McCloskey. Dette betyr at halve byen står på hodet i andebegeistring! For øvrig må det understrekes at musketerene ikke tok del i feiringen!

Ordentlig teater!

Før jeg reiste til Boston hadde jeg store planer om å oppleve kulturlivet. Jeg regnet med at Boston, omgitt som den er av utdanningsinstitusjoner og høyteknologibedrifter ville ha et yrende kulturiv, kanskje spesielt teater. Virkeligheten har vært litt annerledes. Byen har nesten ikke faste teaterensembler, bare omreisende forestillinger av typen musikaler eller komedier. Men helt på slutten ble jeg oppmerksom på et teater i Cambridge som i et samarbeide med MIT (noe som gir studentrabatt!) for tiden har Berthold Brechts Life of Galileo Galilei på plakaten. Teateret heter Central Square Theatre og ligger i Cambridge.
For å gjøre stykket mer aktuelt ble det avholdt et lite symposium før forestillinge hvor en professor i vitenskapshistorie el.l. (fra MIT) fortalte om bakgrunnen for stykket, tiden det omhandler etc. En annen professor fra Boston Univeristy fortalte om selve historien bak stykket. Det var faktisk riktig interessant!
Selve stykket viste seg å være i overkant langt: 3 timer! Og dialogen fremsto som en lang rekke monologer, samplet i en rekke tablåer. Jeg fant ut at jeg kanskje ikke kjenner Brecht som dramatiker så godt - det er kanskje slik han er. Harald og undertegnede holdt ut til slutten, det er jo noe! Og så kan vi krysse av at vi har vært på seriøst teater!

Sommeren er her!

NTH-studenter vil huske eksamensperioden i mai som en tid med mye godt vær. Det samme er tilfelle her i Boston: nå nærmer vi oss avslutningen på semesteret, riktignok uten eksamen, men det er tilgjengjeld nok av prosjekter som skal leveres.
Og plutselig ble det full sommer, i helgen slo det til med over 30º C (eller nærmere 90 F), og det ble jo nesten for mye av det gode!
Takterassen er åpnet, og der ser det slik ut (måtte ha en is!):
Lørdag var en veldig rolig dag, Bernt virret rundt med en kamerat, mens Harald og Anders ruslet rundt i Boston. Vi snublet da over Volvo Ocean Race. Boston viste seg å være neste havn for dette racet, så vi fikk kost oss litt med å kikke på seilbåter og studere Volvo-utstilling.
Om kvelden var det kino på en kino vi fant med independent-movies (altså ikke Blockbusters). Her så vi Anvil! The story of Anvil!, en fantastisk dokumentarfilm om et par karer som startet hardrockbølgen på 80-tallet, men dessverre aldri ble noen suksess. Anbefales, også fo de som ikke liker musikken!
Søndag var det flere typer gruppearbeid og litt lesing.
Det ene gruppearbeidet hadde innlevering på tirsdag og presentasjon på tirsdag. Bernt og Anders (samt Thomas og Knut Olav) er nå ferdig med ett fag! Jippi!
Gutta hadde satset - legg merke til like T-skjorter:
Tema for prosjektet og foredraget var gummbelter til militære kjøretøy. Her er et bilde av et nyvulket gummibelte:

Vår 2.0

Sitter her og knotter sammen med min medmusketer og tenkte det var på sin plass med et par vårbilder fra over atlantern. Krokusen blomstrer og lerka kvitrer...mens vi, vi er på lesesalen (bortsett her en dag for 2-3 uker siden da vi smatt inn årets første utepils, trivelig).

Skjer det noe hos Musketerene?

Det er lenge siden bloggen har vært oppdatert - dette skyldes primært to forhold:

• studiene tar mye tid for tiden
• musketerene opplever ikke så mye spennende

eller kanskje tre forhold:

• vi har ikke tid eller overskudd til bloggskriving

Semesteret nærmer seg slutten, det er nå bare litt over tre uker igjen! Alle studenter opplever at de siste ukene er tøffe, vanligvis fordi man nærmer seg eksamen. Her er det prosjektoppgaver som tar knekken på oss! De siste dagene har vi jobbet fra tidlig morgen til sen kveld for å få ferdig en større oppgave som skal leveres torsdag eller fredag. Å få 4-5 personer til å enes om innholdet i en 20-30 siders rapport er meget tidkrevende.

I helgen var Bernt og Anders sammen med Knut Olav og Thomas på studietur til Drummondville i Canada. Vi fire har prosjekt med et artig firma i denne avkroken av en by. Vi dro nordover på søndag morgen og kom frem til Montreal hvor vi skulle overnatte. Heldigvis kom vi frem såpass tidlig at vi fikk sett litt på byen og nytt det flotte været på en uterestaurant i gamlebyen. Montreal er en "fransk by", i følge innbyggerne verdens nest største franske by. Byen er svært fransk! Det betyr naturligvis at det er mye god mat å få tak i.
Søndag spiste vi middag med to kolleger av Knut Olav. Trivelig å møte noen "nye" nordmenn!
Søndag kjørte vi til Drummondville (et veikryss med strip-malls) i et paddeflatt landskap. Vi fikke en fantastisk mottakelse på fabrikken vi skulle studere. Vi diskuterte innovasjon, produksjon etc.

Men så var det hjemturen da. Det er en 5- timers kjøretur fra Drummondville til Boston. Heldigvis gikk grensepasseringen greitt - selv om norske studenter i sin beste alder må sjekkes nøye!
Heldigvis hadde jeg fått udnerskrift i visumet mitt på at jeg er en reell student. Uten underskriften hadde jeg ikke kommet inn i USA igjen.
Til de frankofile: området vi besøkte er som sagt svært franske. De vi besøkte snakket godt engelsk, men lurte på om ikke vi snakket fransk. Jeg røpet at jeg hadde hatt fransk i ett år og da ble de ivrig så jeg dro de to eneste setningene jeg kan på fransk: Je ne parle pas français og Je ne comprends pas. Og fikk skryt for god uttale - synd jeg ikke kan mer fransk!

"Hyttebok"-bidrag

Dette er altså det nye innen hyttebøker o.l.; "Du er invitert til å bidra til bloggen til Anders@MIT". Men her kommer også en vanskelighet, for i hyttebøker er det gitt visse regler. Man skal skrive en god del om været, med veldig presise detaljer om hva man har foretatt seg, slik jeg har forstått det. I tillegg til å takke pent for seg. Det siste skal jeg selvsagt gjøre. Men gjelder andre regler for blogginnlegg? Jeg håper det, for jeg har ikke så lyst til å snakke om været, annet enn at det var svært varierende, og at man sikkert kan se bilder av det. Det er mye mer fristende å snakke om kjøleskap.

Kjøleskap sier mye om sine eiere og brukere. Om matvaner, selvsagt, men også om preferanser, livvstil, guilty pleasures og plikter (les: tomater). Og for å fortelle om vårt besøk hos de tre musketerer, er det smart å ta utgangspunkt i kjøleskapet som befant seg der, i 15. etasje. Avhengig av kjøleskapets innhold avgjøres hva som skal spises, men i dette kjøleskapets tilfelle dreier det seg mer om hvor ellers man skal spise. Rett etter ankomst og en rask visning av leilighetens viktigste fasiliteter, ble det bestemt at middagen vår fantes på Max & Dylan's, som lå rett rundt hjørnet. Maten var storartet, og kun for å holde meg våken, takket jeg ja til tilbud om dessert.

Morgenen etter kikket vi i kjøleskapet, og skjønte hvor landet lå. Men ikke maten. Bortsett fra drikkevarer og pålegg. Her ble det nok ikke laget mye mat, tenkte vi. Enda mamma hadde rapportert at disse musketerene var noen skikkelige kjøkkenhelter, og laget middager hjemme et par ganger i uken, om ikke annenhver dag. Vi hadde våre tvil allerede denne morgenen, og da vi senere var på supermarkedet Stop'n'Shop og tittet i handlekurven, ble det klart; her fantes ingen matlagingshensikter. Innkjøpet bestod av mer pålegg og enda flere drikkevarer. Og kveldens middag ble levert av Domino's, som for øvrig hadde den mest avanserte pizzabestillingstjenesten jeg noen gang har sett på verdensveven. Det må i rettferdighetens navn sies at alle de tre studentene jobbet med viktige oppgaver stort sett hele kvelden.

Iced coffee; rett og slett kun kald kaffe og isbiter @ Bruegger's Bagels

Neste morgen hedret de to besøkende gårsdagens handletur ved å steke egg og bacon. Dette nøt vi i en dis av stekefett, før vi luftet oss i noen fasjonable handlegater. Deretter strandet vi grunnet pøsregn i Harvards enorme bokhandel, og møtte pappa for å ta en sen lunsj på Bartley's. Burgerne her var både sagnomsuste og ufattelig mektige, men vi klarte likevel å bestille stedets berømte Frappe til dessert. Denne dagen klarte vi oss uten videre fôring, for å si det mildt. Selv heisturen ble et ork med så fulle mager.

Food court på MIT campusen

Videre må øvrige kulinariske opplevelser nevnes, blant annet Fajitas&'Ritas, American Joe's, Quincy Market Food Court og IHOP. En dag ble det til alt overmål servert pasta carbonara i leiligheten. (Pasta og müslivarianter var stort sett det tørrvareutvalget som fantes her.) Dette var svært vellykket, fordi alle hadde slitne føtter, og ingen orket enda en opplevelse av å kjennes som en fylt thanksgiving-kalkun. Riktignok ble maten servert uten tilbehør som salat, fordi dette ikke fantes i kjøleskapet. Jeg bemerket at jeg hadde observert noe tomatlignende i nederste skuff, noe som ble møtt med hånlig latter fra musketerene. Da vi sjekket kjøleskapet, fant vi tomater, men en dyne av grønn og hvit pels reduserte fristelsen betraktelig. Min mor påpekte senere at dette nok var de samme tomatene som hun hadde anskaffet i vinterferien, for seks uker siden. De endte i dunken, naturlig nok.

Quincy Market

IHOP Blueberry pancakes

Men vi klager overhodet ikke, for vi fortærte mye lekker mat, og var stadig vekk på randen av metthetskoma. Kjøleskapets innhold ble en riktig befrielse, vi var jo pent nødt til å spise ute. Prikken over i'en var et måtlid som kunne gjennomføres utendørs, på lekre Newbury Street. Innimellom all spisingen fikk vi også gjort en god del sightseeing og shopping, og Boston scoret høyt på alle meningsmålinger gjort blant de to turistene. Gjestfriheten i leiligheten var også upåklagelig, og lignende turer kan absolutt anbefales til de som har anledning! Og i ekte hyttebokstil takker jeg (på vegne av Joakim) for oss begge, samtidig som vi bekrefter at kjøleskapet med tilhørende livsstil falt meget godt i smak. Tusen takk for en strålende påskeferie! Her i huset gleder vi oss til å få hjem pappa, selv om han da helst må finne tilbake til en tilværelse av matlaging, husvask og personlig utkjøring og parkering av bil. Lykke til med siste del av studiene!
Hilsen Joakim og Ingrid

Mer om besøk fra Norge

Nå er det over midnatt og det er bare noen timer til Ingrid og Joakim setter seg på flyet hjem. Det har vært veldig hyggelig å ha besøk noen dager.
Fredagen startet med nydelig vær - jeg måtte på skolen på et gruppemøte kl 9, Ingrid og Joakim forlot også leiligheten, for Lucy skulle komme kl 9. Litt etter 11 møttes vi ved Charles River for å gå til Science Museum. Vi tenkte at fredag måtte være en ideel dag - da er det sikkert ingen andre som er på museum. Det var feil! Det yrte av folk, både skoleklasser og turister, vi fikk nesten ikke sitteplass i kafeen. Men vi ruslet da rundt og kikket. Og fikk med oss Lighting! et live show om elektrisitet hvor man får se verdens største(?) Van de Graaf generator i aksjon. Morsomt både med henblikk på fysikken som er spektakulær og som studie i hvordan de innfødte lar seg rive med når det er show på gang! Det manglet ikke entusiasme hos publikum, ikke hos foredragsholderen heller, selv om hun nok ikke hadde hatt vondt av et stemmebrukskurs.
Da vi ikke orket å rusle rundt på museet lenger var det tid for å kikke på bursdagpresang. Ingrid fyller 19 i slutten av april så det passet jo veldig godt å kikke etter gave fra pappa! Siden ønsket var kamera (mer presist: et lite speilrefleks) la vi turen innom min yndlingskamerabutikk : Bromfield Camera. En gammel familiedrevet butikk med svært hyggelig betjening. Vi forklarte ærendet og ekspeditøren (som iflg. nettsiden har 42 års erfaring) gikk i gang med småprat og salg.
Småprat: where are you from (hvordan i alle dager detekterer de umiddelbart at vi ikke er fra Boston???) etterfulgt av spørsmål om vær og klima i Norge samt skuffelse over at været er omtrent som i Boston.
Han mente forøvrig at Ingrid måtte være en "spoiled brat" som skulle få kamera av pappa og det hadde han jo kanskje rett i!
Han bommet først litt med å vise frem små, nette kameraer - også et rosa et (det falt ikke i smak...) Men så kom han frem med et Nikon Coolpix P80 - det var rette typen. Umiddelbar tenning! Det ble ikke kjøp her - vi dro hjem for å sjekke kameraer på internett og dille litt. Senere gikk vi laaaang tur (tildels i regnvær) til en annen fotoutikk for å kikke på alternativer. Deretter på Best Buy hvor kjøpet ble foretatt. Stor lykke!
Kvelden ble avsluttet med middag på American Joe - som utmerker seg med at det ikke er muzak!
En hyggelig dag!

Besøk fra Norge - historietime!

Lørdagen var etterlengtet for Anders - da kom datteren Ingrid og hennes kjæreste Joakim på besøk! De ble selvsagt hentet på flyplassen og som vanlig ble de tatt med på restaurant for å hjelpe til med preventiv JetLag-behandling. Harald ble også med på Max & Dylans, en utmerket restaurant i nabolaget.
Søndag dro vi først til J.F. Kennedy Library & Museum for å studere viktig etterkrigshistorie. Vi må ha vært tidlig ute for det var nesten ingen andre der. Museet var bra, selve bygget var en opplevelse og det var fantastisk utsikt til Boston Skyline. Det eneste er kanskje, som Ingrid påpekte, at museet er litt vel patriotisk. Og alt som er kontroversielt med Kennedyklanen glimrer med sitt fravær. Og det er fortjenestefullt at museet ikke utnytter attentatet på Kennedy i det hele tatt.
Etter museet var det tid for lunsj. Kafeen i museet var ikke bra, så vi dro på "Olive Garden" på South Bay Shopping Center. Ingrid var litt skeptisk til å spise på et kjøpesenter, men restauranten viste seg å være utmerket.
De besøkende var ikke helt fornøyde med innholdet i kjøleskapet så det måtte handles.
Til slutt ruslet vi rundt i sentrum i det fine vårværet slik at de unge skulle få et overblikk over sentrum.
Første instruktør mandag morgen startet dagen med å spørre om alle hadde nytt den første fine vårdagen på søndag og advarte om at det godt kunne hende at det blir den siste!